Bibelens profetiske brennpunkt

Årukeprofetien i Dan. 9:24 – 27

v/ord. misjonsprest Axel Lundholm Saxe


Innhold

Forord

Oversettelse av Dan. 9:24 – 27

Innledning

Tidstavle

Startpunktet for de 7 + 62 ”sjuere”

Utløpet av de 69 årukene = startpunktet for den 70. åruken

Korrespondansen mellom Dan. 9:24c-d og Dan. 9:27a-b

Delingen av den 70. åruken

Korrespondansen mellom Dan. 9:24b og Dan. 9:27c

Avslutningen på den 70. årukens siste del

Strukturen i årukeprofetien

Tolkningens ytre samsvarighet

Etterord

Noter

Appendiks: Mederen Darius

Kilder og faglitteratur



Forord

Guds Ord sammenlignes i Jak. 1:23-24 med et speil som kan hjelpe oss til å erkjenne sannheten om oss selv. Men det kan også sammenlignes med en konveks linse, som hjelper oss til å få et klarere syn på virkeligheten omkring oss.

Alle slike linser har som bekjent et brennpunkt der lyset kan konsentreres i særlig sterk grad og dermed sette ting i brann. Årukeprofetien i Dan. 9:24-27 er for meg å se Bibelens profetiske brennpunkt, som ved Helligåndens åpenbaringslys i en særlig grad kan sette troende hjerter i brann (jf. Luk. 24:32).

Årukeprofetien ble formidlet til profeten Daniel av engelen Gabriel, som vi senere hører om i forbindelse med både Døperen Johannes’ og Jesu fødsel. Allerede dette lar oss ane, at vi her står overfor en frelseshistorisk sett helt sentral og avgjørende profeti.

Men først og fremst er det naturligvis selve profetiens hovedinnhold som viser dette: det er tilmålt Israels folk og Jerusalem 70 åruker ”til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et aller helligste” (Dan. 9:24).

Flere av de her brukte uttrykkene vekker umiddelbart assosiasjoner til profetien i Jes. 53 om Kristi forløsningsverk, samt til Rom. 3:21f: ”Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart … alle har syndet og står uten ære for Gud. Og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus …”

Hva angår uttrykket ”å salve et allerhelligste”, så var jo målet for Kristi forløsningsverk nettopp oppbyggingen av ”en Guds bolig i Ånden” (Ef. 2:22), jf. både at det aller helligste i den gammeltestamentlige helligdommen på hebraisk omtales som ”boligen”, og at ”det nye Jerusalem” = ”bruden, Lammets hustru” ifølge Åp. kap. 21 skal være Guds bolig til evig tid.

Endelig har vi uttrykkene: ”å innelukke frafallet” og ”å forsegle synder” som sikter til ting som skal skje i forbindelse med endetidens avsluttende begivenheter (jf. bla. 2. Tess. 2:9-12).

Allerede i dette første verset av Bibelens messianske årukeprofeti samler seg altså – som i et brennpunkt – stråler av profetisk åpenbaringslys (jf. 2. Pet. 1:19) vedrørende flere avgjørende frelseshistorisk-eskatologiske begivenheter. Og slik vi skal se i det følgende, så gjelder dette faktisk hele årukeprofetien – Bibelens profetiske brennpunkt.



Oversettelse av Dan. 9:24 – 27

v. 24: (a) Sytti [år]uker¹ er beskåret ditt folk og din hellige stad

(b) til å innelukke frafallet og forsegle synder,

(c) til å dekke over misgjerning og føre fram en evig rettferdighet,

(d) og til å besegle syn og profet og salve et aller helligste.


v. 25: (a) Du skal vite og forstå:

(b) Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem,
inntil en salvet, en fyrste,

(c) skal hun [Jerusalem] i sju [år]uker og sekstito [år]uker
igjen settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver,

(d) men under tidenes trengsel.


v. 26: (a) Etter de sekstito [år]ukene skal en salvet utryddes,
og ingen skal være for ham.

(b) Byen og helligdommen skal bli ødelagt
av folket til en kommende fyrste –

(c) slutten på dette blir en flom [av ødeleggelse] –

(d) og inntil enden skal det være krig; ødeleggelse er fast besluttet.


v. 27: (a) Én [år]uke skal gi en pakt for de mange overtaket,

(b) og [år]ukens midte skal bringe slaktoffer og matoffer til opphør.

(c) På styggedommenes ytterste skal ødeleggeren være,

(d) inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom
strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.



Innledning

For godt og vel hundre år siden utga den danske presten C. Asschenfeldt-Hansen (AH) en serie med bibeltro kommentarer til alle Bibelens bøker under tittelen ”Fra Guldgruben”.² Kommentaren hans til Dan. 9:24 – 27 er interessant, fordi han bringer to forskjellige tolkninger av profetien, uten å avgjøre seg for hvilken av dem som er den riktige.

Den første tolkningen er av den klassisk-messianske type, der hele profetien tolkes som omhandlende Messias i relasjon til Israels folk. De sytti årukene tolkes av AH som perioden fra kong Artaxerxes I våren 458 f. Kr. utstedte et offentlig anbefalingsskriv til den skriftlærde jøden Esra, slik at denne (med følge) kunne dra fra Persia til Jerusalem (jf. Esra 7:11ff.) – og tom. Stefanus’ martyrdød ca. 3,5 år etter de avgjørende frelseshistoriske begivenhetene, som AH mener fant sted i påsken og pinsen år 30 (idet han antar at Jesu offentlige gjerning varte i ca. tre år; hvis åruke-regnestykket da skal stemme, må man forutsette at årukene følger sabbatsårsyklusen, dvs. at den første åruken begynte høsten – og ikke våren – 458 f. Kr.).

Den andre tolkningen av profetien ”peger fremad paa de siste Tider”, sier AH. For ”det kan ogsaa være, at den ene Aar-Uge, der omtales i V. 27, ikke skal tænkes i sammenhængende Forbindelse med de forannævnte 69 Uger … Forstaaet saaledes, vil den ene (og sidste) Uge betegne Israels Gjenoprejsningstid, de store Ting, der skulle ske med Israels Folk i de sidste Dage, da endelig Kristi Frelsergjerning kan blive Israel til frelse og hvad der blev udtalt i V. 24 finde sin afsluttende Opfyldelse for Folket.”

Idéen om å løsrive den 70. åruke fra de forutgående 69 finnes uttrykt allerede på 200-tallet hos kirkefaren Hippolyt, men ifølge Oskar Skarsaune fikk ikke tanken gjennomslag da. Først med den såkaldte dispensasjonalismes framkomst på 1800-tallet fikk idéen sin ”renessanse”, sier Skarsaune.³ Det er imidlertid ikke dispensasjonalistisk tankegang som ligger bak AHs alternative tolkning av årukeprofetien, selv om det ved første øyekast kan se slik ut. For AH er det således Gud og ikke – som hos dispensasjonalistene – Antikrist som er subjektet i v. 27a. Dvs. at ”Antikristens Frækhed og Gudsbespottelse vil udfolde sig i sin fulde grufulde Højde just samtidig med Israels herlige Gjenopreisning, da Herren ”befæster en Pagt med de mange” av Israel” – slik at ”det gjenoppreiste Israel skal blive den Klippe, paa hvilken Antikristen tilsidst skal knuse sit Hoved”.

AH lar videre i sin alternative tolkning v. 27b ”betegne Antikristens Fremkomst, der vil finde Sted samtidig med Israels Folks Oprejsning, og henpege paa, hvorledes Antikristen vil faa Magt til at lade Gudstjenesten ophøre, medens han indfører sin falske Gudstjeneste, hvor han gjør sig selv til Gud”. Dvs. at selv om subjektet i v. 27b – slik som hos dispensasjonalistene – tolkes som Antikrist, så drejer det seg hos AH om at Antikrist forbyr den kristne gudstjeneste, og ikke – som etter dispensasjonalistisk tankegang – en forventet gjenopprettet tempeltjeneste i gammeltestamentlig forstand. AH tolker altså ”slaktoffer og matoffer” i overført betydning om den kristne gudstjeneste, som det av Herren gjenreiste Israels folk tar del i, på tross av Antikrists uttrykkelige forbud.

AH tar som sagt ikke stilling til hvilken type tolkning av årukeprofetien som er den riktige, den klassisk-messianske eller den som ”peger fremad paa de siste Tider” – og med god grunn, for meg å se. For begge tolkningene feiler nemlig på hver sin måte i tolkningen av v. 27. Det kan således ikke herske tvil om, at v. 27c-d virkelig ”peger fremad paa de siste Tider”, slik at den klassisk-messianske tolkningstypen her feiler når den tolker dette halvverset som nærmest en gjentakelse av det som allerede i v. 26 var sagt om Jerusalems ødeleggelse. På den andre siden, så gjør den klassisk-messianske tolkningen rett i forstå v. 27b som siktende til det som skjedde i og med Jesu død på Golgata, symbolisert av Gud selv ved at ”forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned” (Matt. 27:51). For da opphørte jo ”slaktoffer og matoffer” som gyldige offer for Gud (jeg skal senere komme tilbake til og nærmere begrunne hvorfor denne tolkningen – og ikke verken AHs alternative eller dispensasjonalistenes – må være den rette).

Ingen av de her omtalte bibeltroskapsbårne tolkninger av årukeprofetien er således for meg å se helt dekkende. Derfor har jeg i nærværende lille skrift forsøkt å løse opp de sammenfiltrede tolkningstrådene – i håp om at få det underfulle messiansk-eskatologiske mønsteret i Bibelens årukeprofeti til å tre klarere fram.

Jeg gjør oppmerksom på, at siden utgangspunktet for dette arbeid altså er de to tolkningene som ble presentert i AHs kommentar, så har jeg ikke sett noe behov for å gå inn på tolkninger som bryter helt med disse (og med alle kjente tolkninger fra både jødedommens og kirkens historie fram til omkring 150 – 200 e. Kr.⁴) ved å hevde, at ”en salvet, en fyrste” i Dan. 9:25 ikke er den samme som ”en salvet” i det etterfølgende v. 26.


Tidstavle

Nedenstående tidstavle bygger på den tolkningen av årukeprofetien som her skal legges fram og nærmere begrunnes, og er ment som en hjelp for leseren til å beholde oversikten underveis gjennom behandlingen av stoffet:






Startpunktet for de 7 + 62 ”sjuere”

I tidstavlen har jeg – i likhet med bla. AH – regnet avfattelsen av perserkongen Artaxerxes I’s ledsageskriv til den jødiske skriftlærde Esra som startpunktet for de 70 ”sjuere”/åruker (vedr. ”sjuere”: se note 1). Dette kongelige skrivet fra 458 f. Kr. forstås altså som værende det – i siste instans fra Gud utgåtte – ”ord” om Jerusalems gjenreisning som det tales om i Dan. 9:25 (jf. Esra 7:27: ”Lovet være Herren, våre fedres Gud, som gav kongen noe slikt i sinne …”).

Mange vil imidlertid nok mene, at perserkongen Kyros’ befaling og skrivelse i 536 f. Kr.⁵ om gjenreisning av templet i Jerusalem er en ”hetere” kandidat i denne sammenheng, jf. Guds ord i Jes. 44:28: ”Og det er jeg som sier om Kyros: Han er min hyrde. Han skal fullføre alt som er meg til behag. Han skal si til Jerusalem: Du skal bygges opp igjen! – og til templet: Du skal bli grunnlagt!”

Men selv om Jesajas profeti vedr. Kyros’ befaling omtaler gjenoppbygging av både Jerusalem og templet, så var det helt klart templet som sto i sentrum i Kyros’ befaling: ”Så sier Kyros, kongen i Persia: Herren, himmelens Gud, har gitt meg alle jordens riker. Og han har pålagt meg å bygge et hus for ham i Jerusalem i Juda.” (2: krøn. 36:23 og Esra 1:2). Men i Dan. 9:25 er det omvendt helt tydelig byen Jerusalems gjenreisning ”med gater og vollgraver” som er i fokus, mens templet overhode ikke nevnes.

Kyros’ befaling var imidlertid en oppfyllelse av ”Herrens ord i Jeremias munn”, framgår det av 2. Krøn. 26:22 og Esra 1:1. To steder hos Jer. er aktuelle i denne sammenheng: 25:11 ff. og 29:10. Det siste stedet viser til det første: ”For så sier Herren: Når sytti år er gått for Babel, vil jeg se til dere og oppfylle for dere mitt gode ord, at jeg vil føre dere tilbake til dette sted.”

I Jer. 25:11f. finner en ganske visst ikke noe direkte løfte om Jerusalems gjenoppbygging etter sytti år; men både Jer. 29:10 og Esra 1:1 / 2. Krøn. 36:22 viser, at løftet fra Gud om ”når sytti år er til ende” å straffe ”kongen i Babel og folket der” (Jer. 25:12) har blitt forstått som et indirekte løfte om en gjenoppbygging av Jerusalem etter de sytti årenes forløp.

Slik forsto også profeten Daniel det, da han ”i Darius’, Ahasverus’ sønns første regjeringsår … gransket .. i bøkene og la merke til tallet på de år som Herren hadde talt om til profeten Jeremia – at han ville la fulle sytti år gå til ende, mens Jerusalem lå i ruiner.” (Dan. 9:1-2). For hans etterfølgende lange botsbønn munner jo ut i en bønn om at Gud nå – hvor de sytti årene er ved å være til ende – vil se i nåde til både templet, staden (Jerusalem) og folket: ”La ditt åsyn lyse over din ødelagte helligdom … Åpne dine øyne og se våre ruiner og staden som er nevnt ved ditt navn! … For din stad og ditt folk er kalt med ditt navn.” (Dan. 9:17-19).

Nå forholder det seg slik, at det i Dan. 9:25 ikke er anvendt et verbum, men et substantiv der det i oversettelsen heter ”Fra den tid et ord går ut”. Dvs. at det egentlig står: ”Fra et ords utgang”. Dette kan derfor like gjerne sikte til et ord i fortiden som et ord i framtiden; og i og med at det var det før omtalte indirekte løfte i Jer. 25:11 som var utgangspunktet for Daniels gransken og etterfølgende bønn, så kunne det faktisk tenkes å være dette ordet fra Herren det var siktet til her i Dan. 9:25.

Dette ordet ble talt av Jeremias i ”Babels konge Nebukadnesars første år” (Jer. 25:1), dvs. i 605 f. Kr. Dette er 147 = 7 x (7 +7 +7) år før 458 f. Kr., og dermed 196 = 7 x (7 + 7 + 7 +7) år før 409 f. Kr., som er det året da de 7 ”sjuere” slutter og de 62 begynner (jf. tidstavlen). Hvis det er dette ”ord” det siktes til i Dan. 9:25, så forklarer dette hvorfor de 7 første ”sjuere” utgjør en særlig kategori, forskjellig fra de 62 etterfølgende – nemlig fordi ”sjuerne” her altså i så fall hadde tidsenheter på 4 år istedenfor 1 år (jf. note 1, samt tidstavlen).

I tillegg ville jo denne tolkningen også på sett og vis inkludere både Kyros’ befaling i 536 og Artaxerxes I’s skrivelse til Esra i 458 f. Kr., idet begge disse kongelige dekreter må forstås som deler av oppfyllelsen av det indirekte løftet i Jer. 25:11f. om Jerusalems gjenoppbygging.

Det er imidlertid påfallende, at Dan. 9:25 intet nevner om gjenoppbyggingen av templet, selv om dette jo tydelig nok var det viktigste anliggendet for Daniel i hans botsbønn. Dette er den vesentligste årsaken til, at jeg tror det i Dan. 9:25 må være siktet til et ”ord” som ”går ut” på en tid der templet allerede har blitt gjenreist (det 2. templet innvidd 515 f. Kr., jf. tidstavlen), dvs. at startpunktet for de 7 ”sjuere” må være den kongelige skrivelsen fra våren 458 f. Kr.⁶

Forklaringen på at de 7 ”sjuere” utgjør en særlig kategori må da være, at Gud i denne første del av gjenoppbyggingstiden på en særlig måte ”holdt sin gode hånd” over både Esra (7:6, 9 og 28; 8:18 og 31) og Nehemja (2:8 og 18; 4:15; 6:16) – og muligens at profetiens røst stilnet helt i Israel etter utløpet av disse første 7 ”sjuere” (en vet ikke med sikkerhet hvornår GT’s siste profet Malaki virket, men mye taler for at han kan ha virket i umiddelbar forlengelse av Nehemja, dvs. at hans virke kan ha ligget innenfor perioden ca. 430 – 410 f. Kr.).

De første 7 ”sjuere” el. åruker blir altså da den særlige gjenoppbyggingstiden for Jerusalem, mens de 62 etterfølgende åruker ikke synes å ha noe bestemt særpreg. I denne lange perioden skjer det bare en videreføring av den bymessige utviklingen ”med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel”, dvs. Jerusalem vil leve og utvikle seg som by, men den vil ikke bli spart for prøvelser og trengsler av forskjellig art (jf. bla. det som skjedde i makkabæertiden under Antiokus IV Epifanes⁷ – se tidstavlen).


Utløpet av de 69 årukene = startpunktet for den 70. åruken

Siden de 70 årukene jo ble fastsatt med henblikk på realiseringen av alt det som er nevnt i Dan. 9:24 – og siden intet av dette ifølge profetien skulle virkeliggjøres i løpet av de 69 første årukene – så blir den siste åruken avgjørende for realiseringen av alt dette. Det er således først etter utløpet av de 69 årukene ”en salvet, en fyrste” skal tre fram for Israel (v. 25). Denne salvede personen – Messias – skal ”utryddes”, forlatt av både Gud og mennesker (jf. bla. note i DO1819, der det vises til Jes. 63:5; Matt. 26:56; 27:46); og etterpå dette følger den totale ødeleggelse av både templet og byen Jerusalem, ved ”folket til en kommende fyrste”⁸ (v.26).

Slik det framgikk av forordet, så tolker vi her GT i lyset av oppfyllelsen i NT, i overbevisning om at det var Den Hellige Ånd som gjennom engelen Gabriel ”vitnet om Kristi lidelser og herligheten deretter” (1. Pet. 1:11). Med utgangspunktet vårt i våren 458 f. kr. (jf. tidstavlens henvisninger til Esra kap. 7 og 10), så løp de 69 årukene ut våren 26 e. Kr. Dvs. at det jødiske religiøse nyåret (1. Nisan) denne våren markerte begynnelsen på det første året i den 70. åruke; og senere på dette året – antakelig i nov.-des. 26 – er det nettopp vår Herre Jesus innleder sin offentlige gjerning med å la seg døpe av Døperen Johannes i Jordanfloden!

Hvordan vet vi dette? Det avgjørende i denne sammenheng er den tidfestingen av Døperen Johannes’ offentlige framtreden som vi finner i Luk 3:1-2: ”I det femtende år av keiser Tiberius’ regjering ... da kom Guds ord til Johannes, Sakarias’ sønn, i ørkenen.” Selv om keiser Augustus først døde i august 14 e. Kr., så gjorde han allerede i 12 e. Kr. sin etterfølger Tiberius til medregent (bortsett fra i selve Roma); og av inskripsjoner og medaljer skal det framgå at Tiberius’ regjeringstid i romerrikets østlige provinser ble regnet fra 12 e. Kr.⁹

En vesentlig støtte for denne dateringen finner vi i Joh. 2:20, der jødene – idet de misforstår Jesu ord om at han er i stand til å gjenreise ”dette tempel” i løpet av tre dager – svarer Jesus: ”I førtiseks år har det vært bygd på dette templet, og du vil reise det opp på tre dager?” Denne samtalen fant sted under Jesu første påskebesøk i Jerusalem etter innledningen av hans offentlige virksomhet, og hvis Døperen Johannes trådte fram engang på høsten 26 e. Kr., så må dette Jesu første påskebesøk i Jerusalem etter Johannes-dåpen altså ha funnet sted i påsken 27 e. Kr.

Herodes den store begynte ifølge den jødisk-romerske historiker Josefus ombyggingen av templet i Jerusalem i sitt 18. regjeringsår, som antakelig løp fra 1. Nisan (mars/april) 20 til 1. Nisan 19 f. Kr. Det betyr, at det nettopp i påsken 27 e. Kr. ville ha kunnet være 46 år siden templets ombygging var blitt påbegynt! (OBS! tidsregningen vår opererer ikke med noe år 0 – etter 1 f. Kr. følger 1 e. Kr.!).

Den tredje viktige brikke i dette puslespillet er Luk. 3:23a: ”Og Jesus selv var omkring tretti år da han begynte sin gjerning”. Ettersom Herodes den store – som foranstaltet barnemordet i Betlehem – døde i april 4 f. Kr., må Jesus antakelig være født ca. 5 f. Kr. I så fall ble han 30 år ca. 26 e. Kr. (jf. igjen dette med at tidsregningen vår ikke har noe år 0).

Det kan også nevnes, at ifølge kirkefaren Tertullian (ca. 200 e. Kr.) trådte Jesus offentlig fram i keiser Tiberius’ 12. regjeringsår (Tertullian: The Five Books against Marcion. Book 1. Chapter XV). Dette stemmer godt med det vi ovenfor har skrevet, hvis vi antar at Tertullian –slik det var vanlig på hans tid – regnet det første hele året etter Augustus’ død i august 14 e. Kr. (dvs. 15 e. Kr.) som Tiberus’ første regjeringsår.

Etter påskebesøket i Jerusalem 27 e. Kr. fulgte det ifølge Johannesevangeliet (kap. 6:4) minst én påskehøytid, forut for den siste og avgjørende påsken i Jesu liv. Hvis det er riktig at det bare gikk to år fra det første til det siste påskebesøket, så må Jesu stedfortredende lidelse, død og oppstandelse ha funnet sted i påsken 29 e. Kr. Dette stemmer med at det er en liten sjanse for at 14. Nisan – som antakelig var dagen for korsfestelsen ifølge Johannesevangeliet – kan ha vært en fredag i år 29. Det stemmer også med et utsagn hos den før nevnte Tertullian om at Jesu død på Golgata fant sted i keiser Tiberius’ 15. år.¹⁰


Korrespondansen mellom Dan. 9:24c-d og Dan. 9:27a-b

Femti dager etter oppstandelsen fulgte Pinsedagen med salvingen av ”et aller helligste” – noe som samtidig var beseglingen ”av syn og profet”, fordi Gud dermed hadde oppfylt løftene fra Den gamle pakten om ”en ny pakt” grunnet på Åndens levendegjørende kraft (Esek. 36:26f.; Jer. 31:31f.; Joel 3:1f.). Men i virkeligheten – sier apostelen Paulus – var dette fornyelsen av den pakten som Gud i sin tid hadde sluttet med Abraham ved troen (Rom. 4:16ff.; Gal. 3:6ff.).

Når det derfor i Dan. 9:27a tales om ”en pakt for de mange” som i løpet av den 70. åruken skal ”få overtaket”¹¹, så er det løftespakten med Abraham det er siktet til. For Abraham fikk nettopp navnet sitt (”far til mange”) av Gud i forbindelse med paktopprettelsen i 1. Mos. 17:

”Se, jeg slutter min pakt med deg, og du skal bli far til en mengde folk. Ditt navn skal ikke mer være Abram, men Abraham, for jeg gjør deg til far for en mengde folk. Jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, jeg gjør deg til mange folk, og konger skal utgå fra deg.” (1. Mos. 17:4-6).

Nettopp dette stedet viser Paulus til i Rom. 4:17 og sier i den forbindelse om Abraham: ”Han er jo far til oss alle … Han er vår far i Guds øyne” – jf. Gal. 3:7: ”Derfor skal dere vite at de som har tro, de er Abrahams barn.”

Paralleller til uttrykket ”en pakt for de mange” i Dan. 9:27a finner vi på to så sentrale steder i Skriften som Jesaja kap. 53 og Jesu innstiftelse av nadverden:

Jes. 53:11-12: ”… Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære. Derfor vil jeg gi ham de mange til del … han som bar manges synd …”

Matt. 26:28: ”For dette er mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.”

Videre taler Dan. 9:27b klart om det som skjedde på Golgata, jf. henvisningen til Matt. 27:51 på s. 4, samt Hebr. 9:12: ”Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning” – og Hebr. 10:19: ”Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.”¹²

Man kan sikkert diskutere om ”én uke” og ”midten av uken” er det naturlige subjektet i henholdsvis v. 27a og 27b. Men jeg har her valgt å følge oversettelsen i bla. Lutherstiftelsens Bibelværk (Hognestad: Profeten Daniel, s. 40). Prinsipielt blir det imidlertid ingen forskjell i forhold til NB88, så lenge det antatte subjektet ”han” forståes som refererende til han som i v. 25 og 26 er omtalt som ”en salvet” (= Messias, jf. at han i v. 25 i tillegg kalles ”en fyrste”).


Delingen av den 70. åruken

Hvorfor må det være Golgata-pakten det er siktet til i Dan. 9:27a-b? Fordi – som tidligere nevnt – de i Dan. 9:24 omtalte tingene skulle realiseres innenfor de 70 årukene; og siden intet av dette ble realisert i løpet av de første 69 årukene, så må det alt sammen nødvendigvis skje i løpet av den 70. åruken!¹³

Av samme årsak har den siste åruken blitt delt mellom Messias og Antikrist. Akkurat dette gir den hebraiske grunnteksten kanskje et ”hint” om. Det har seg nemlig slik, at det hebraiske verbet i Dan. 9:24 – som i NB88 er oversatt med ”tilmålt” og i NO78/85 med ”fastsatt” (og i min oversettelse på s. 3 med ”beskåret”) – faktisk har grunnbetydningen: ”skjære over”. Vi kunne altså supplerende oversette: ”Sytti sjuere har blitt tilmålt og delt …” (jf. en annen supplerende oversettelse av verbet omtalt i note 16!).

At den 70. åruken har blitt delt i to, synes jeg for øvrig Skriften nærmest ”roper høyt” om, jf. de sju forskjellige stedene i Dan. og Åp. der den siste halvdelen av den 70. åruke er omtalt, med hele tre forskjellige uttrykk:

”en tid, tider og en halv tid” (Dan. 7:25; 12:7; Åp. 12:14; dette uttrykket tolkes vanligvis som 1 år + 2 år + 0,5 år = 3,5 år)

”førtito måneder” (Åp. 11:2; 13:5)

”ett tusen to hundre og seksti dager” (Åp. 11:3; 12:6)

Hertil kommer så både Jesu egne ord i Matt. 24:14 om at evangeliet først må ”bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag”, før enn ”enden” kan komme – samt Paulus’ mystiske tale om noen/noe som ”holder igjen”, slik at Antikrist ikke kan tre fram før enn det er bestemt (jf. tidstavlen, samt etterordet).


Korrespondansen mellom Dan. 9:24b og Dan. 9:27c

I forordet nevnte jeg at uttrykkene ”å innelukke frafallet” og ”å forsegle synder” i Dan. 9:24b ”sikter til ting som skal skje i forbindelse med endetidens avsluttende begivenheter”. Her må man være klar over, at den offisielle bibeloversettelsen har tatt hensyn til jødiske skriftlærdes senere lesning av teksten som om det hadde stått andre verber enn de som faktisk står i den hebraiske teksten.

De originale verbene – som NB88 har gjengitt – gir imidlertid god mening i sammenheng med den tolkningen som her er forsøkt framlagt, for 2. Tess. 2:9-12 viser klart, at de som ikke før Antikrists framtreden har villet omvende seg mister muligheten for å omvende seg etter hans framtreden. Dvs. at frafallet deres (jf. 2. Tess. 2:3b) har blitt ”lukket inne” og deres synder ”forseglet”, slik at de ikke kan tilgis (jf. Dan. 12:10b; Åp. 10:5-6; sml. 2. Mos. 10:1; Rom 9:17 f ).

Hvis denne tolkningen av Dan. 9:24b er riktig, så er det her tale om noen ting som også må realiseres i løpet av den 70. åruken, men som har relasjon til endetiden rett forut for Messias’ gjenkomst. Dette delverset korresponderer således med Dan. 9:27c som vi allerede berørte i innledningen, og som vi nå skal gå nærmere inn på.

De aller fleste bibelkommentatorer er enige om at Jesu ord om ”ødeleggelsens styggedom” i Matt. 24:15 (jf. Mark. 13:14) henspiller på bla. Dan. 9:27c: ”På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme”; men både norske og danske oversettelser feiler her og gjengir ikke den hebraiske teksten korrekt, slik at sammenhengen med Jesu ord i Matt. 24:15 / Mark. 13:14 blir uklar.¹⁴

På hebraisk står det nemlig her for det første intet verb i teksten, dvs. det står ikke noe om at noen ”skal komme”. For det andre står det ikke ”vinger”, men ”vinge” (dvs. entall istedenfor flertall). Til sammenligning oversetter Young i sin i note 11 nevnte kommentar til Daniels bok (s. 208) stedet slik: ”And upon the wing of abominations (is) one making desolate” (= ”Og på styggedommenes vinge (er) en som ødelegger”). Jf. også Aage Bentzens tyske oversettelse i Handbuch zum Alten Testament: Daniel (s. 68): ”Und auf dem Flügel der Greuel ein Verwüstender” (= ”Og på styggedommenes vinge en ødelegger”).

Både hos Young og Bentzen oversettes det korrekt med entall ”vinge”, som både på hebraisk, gresk, engelsk og tysk kan brukes i overført betydning om ytrekanten/ytregrensen og/eller spissen/toppen av noe (jf. 1. Sam. 15:27; 24:5; Jes. 24:16; Matt. 4:5; Luk. 4:9 – jf. også bruken av ordet ”wing” i fotball til å betegne de angrepsspillerne som befinner seg på banens ytrekanter eller fløyer).

Når ”is” i Youngs oversettelse er satt i parantes, så er årsaken den at det – som før nevnt – ikke er noe verb på dette stedet i grunnteksten, og at man derfor må underforstå et verb (jf. at det i Bentzens tyske oversettelse ikke står noe verb i setningen i det hele tatt!).

Hva vil det da si at ”en som ødelegger” skal være ”på styggedommenes vinge”? Ja, hvis Jesu ord i Matt. 24:15 / Mark. 13:14 – slik altså de aller fleste kommentatorer er enige om – henspiller på dette stedet, så må for det første ”en som ødelegger” og ”ødeleggelsens styggedom” være to uttrykk for den samme personen, nemlig han som i NT også betegnes med flere andre navn: syndens menneske, fortapelsens sønn, den lovløse, Antikrist, Dyret (2. Tess. 2:3f; 1. Johs. 2:18f; Åp. 13:1f).

På bakgrunn av at ”styggedom” er et annet ord for ”avgud” (se for eksempel Jes. 44:19; Jer. 7:30) – samt på bakgrunn av den før omtalte bruken av ordet ”vinge” i overført betydning – så må videre dette at ødeleggeren/Antikrist skal være ”på styggedommenes vinge” forstås slik, at han skal være ”på avguderiets ytterste spiss”, dvs. at han skal nå ”toppen av avguderi”.

”Toppen av avguderi” er jo nettopp kjennetegnende for Antikrist, idet han ”skal opphøye seg og heve seg over enhver gud, og mot gudenes Gud taler han forferdelige ord” (Dan. 11:36), jf. 2. Tess. 2:4: ”Han er den som står imot og som opphøyer seg over alt som blir kalt gud eller helligdom, så han setter seg selv i Guds tempel og utgir seg selv for å være Gud”.


Avslutningen på den 70. årukens siste del

Allerede i Dan. 9:26d ble det profetert at krig og ødeleggelse skulle prege situasjonen i tiden etter den ødeleggelsesflommen som kom over Jerusalem i 70 e. Kr. (som et resultat av folkets flertalls forkastelse av Guds Messias, Jesus Kristus). Dette skal faktisk vare ved ”inntil enden”, sier profetien – hvilket synes å utelukke enhver tanke om templets gjenoppbygging.¹⁵

Krigen og ødeleggelsen skal nå sin kulminasjon i og med ”ødeleggeren” som det profeteres om i Dan. 9:27c (jf. ovenfor); men til slutt skal ”den som volder ødeleggelsen” selv bli ødelagt, idet ”tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned” over ham. Jf. 2. Tess. 2:8: ”… den lovløse … som Herren Jesus skal ødelegge med sin munns ånde, og tilintetgjøre når hans gjenkomst åpenbares i herlighet”.

Åp. 19:20 taler også klart om avslutningen på siste delen av den 70. åruken: ”Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet, han som hadde gjort tegn for dyrets øyne, og med disse tegn hadde forført dem som tok dyrets merke og tilbad dets bilde. Disse to ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel.”

AH påpeker med rette, at denne årukeprofeti-tolkningen der Antikrist og ikke – som i den klassisk-messianske tolkningen – Jerusalem er den som til slutt ødelegges i bunn og grunn, ”passe saare godt sammen med, at Herrens sidste Ord til hans Folk i hver Domsprofeti dog plejer at være en Lysstraale af guddommelig Trøst.”

Nederst på tidstavlen har jeg skrevet "NB! Matt. 24:22" etter henvisningene til de før omtalte sju steder i Skriften der varigheten av den antikristelige trengselsperioden (3,5 år) etter min oppfattelse er angitt. For når man – som undertegnede – tar tidsangivelsene i Dan. og Åp. bokstavelig, så betyr det jo at det ville vært mulig å regne ut tidspunktet for Jesu gjenkomst med utgangspunkt i Antikrists framtreden – hvis ikke det nettopp var fordi Jesus tydelig har sagt at ”for de utvalgtes skyld skal de dager bli forkortet”. Vi skal altså – slik Jesus sa – kunne vite når ”han er nær, og står for døren” (Matt. 24:33; jf. Luk. 21:28); men ”dag og time” for gjenkomsten vil vi aldri kunne regne ut (jf. Matt. 24:36).

Matt. 24:22 betyr derfor antakelig, at på tross av de 42 månedene som i utgangspunktet ”ble gitt” Dyret / Antikrist ”å holde på” (jf. Åp. 13:5), så vil Gud komme til å forkorte denne perioden ”for de utvalgtes skyld”.¹⁶


Strukturen i årukeprofetien

La meg også få peke på den spesielle strukturen i engelen Gabriels profetiske kunngjøring for Daniel vedr. ”ditt folk og din hellige stad” (v. 24a). Jeg tenker her på, hvordan de to mellomste versene (om Jerusalems gjenreisning og Messias’ framtreden, samt om den etterfølgende utryddelse av Messias og ødeleggelse av templet og Jerusalem) er omkranset av to vers som på ”speilvendt” måte korresponderer innholdsmessig med hverandre. Slik jeg tidligere var inne på, så korresponderer jo innholdet av v. 24c-d med innholdet av v. 27a-b, samtidig som altså innholdet av v. 24b korresponderer med innholdet av v. 27c.

Men hvis det er riktig at Jesu ord i Mark. 13:20 / Matt.. 24:22 – slik Skarsaune sier (jf. note 16) – ”er en bevisst aktualisering av Daniels profeti om den siste åruken i Dan. 9”, så korresponderer også det innledende og det avsluttende delverset i profetien med hverandre. Dvs.: Hvis v. 24a sett i sammenheng med Mark. 13:20 / Matt. 24:22 betyr at Gud vil komme til å forkorte Antikrists i utgangspunktet tilmålte virketid på 3,5 år, så er det jo nettopp denne Guds avsluttende inngripen ”for de utvalgtes skyld” som er omtalt i v. 27d.

Den her omtalte ”speilvendte” struktur i vers-korrespondansen innebærer altså at

v. 24a korresponderer med v. 27d

v. 24b korresponderer med v. 27c

v. 24c korresponderer med v. 27b

v. 24d korresponderer med v. 27a

Tilstedeværelsen av en slik ”speilvendt” struktur i teksten kan neppe skyldes en tilfeldighet; og den blir derfor et indirekte vitnesbyrd om riktigheten av grunntrekkene i den her framførte tolkningen av årukeprofetien.


Tolkningens ytre samsvarighet

Poenget med dette lille skrift er – slik jeg skrev i innledningen – å få ”det underfulle messiansk-eskatologiske mønsteret i Bibelens årukeprofeti til å tre klarere fram”. Dette er jo imidlertid betinget av en troverdig framstilling av alle historiske kjensgjerninger som har relevans for den her framførte tolkningen av Dan. 9:24 – 27. Selv om jeg langt ifra på alle punkter har kunnet gå inn i en detaljert diskusjon omkring de historiske detaljene, så mener jeg dog – bla. gjennom de forskjellige henvisningene mine – å ha godtgjort, at det ikke kan pekes på noen historiske kjensgjerninger som med nødvendighet tvinger oss til å forkaste den foreliggende tolkningen.

Tolkningen kan altså oppfattes som samsvarende med alle kjente historiske fakta – og den kaster samtidig nytt lys over de ordene hvormed både Døperen Johannes og Herren Jesus selv innledet sin offentlige virksomhet: ”Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!” (Matt. 3:2 og 4:17). For utsagnet om at ”himlenes rike er kommet nær” skal antakelig bla. sees i lyset av, at 69 av de 70 årukene som engelen Gabriel talte til Daniel om hadde gått til ende, slik at man nå var inne i den avsluttende 70. åruke, da de store og frelseshistorisk avgjørende tingene som det ble profetert om i Dan. 9:24 skulle gå i oppfyllelse.

I denne sammenheng må det ikke oversees, at uttrykket ”himlenes rike” – som Jesus jo til stadighet brukte i sin forkynnelse (Matt. 5:3; 13:31; 22:2) – spesielt her i Matt. 3:2 og 4:17 kan være ment å skulle gi tilhørerne assosiasjoner til Daniels bok (jf. Dan. 2:44 og 7:13ff.). Dette ikke minst fordi Jesus jo på et sentralt punkt viste klart til profeten Daniel, nemlig ved den gjennomførte bruken av selvbetegnelsen ”Menneskesønnen” (Matt. 8:20; 17:9; 24:30). Mest poengtert kommer denne henvisningen til Dan. 7:13ff. til uttrykk i Jesu svar i Matt. 26:64 på yppersteprestens spørsmål om han er ”Messias, Guds Sønn”: ”Jesus sier til ham: Du har sagt det! Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.”


Etterord

Det / den som iflg. 2. Tess. 2:6-7 ”holder igjen” for Antikrist kan av rent språklige grunner umulig være menigheten, da Paulus i så fall måtte ha brukt hunkjønnspronomen på gresk – mens han altså bruker intetkjønn og hankjønn. Den Hellige Ånd er derimot intetkjønn på gresk, men omtales samtidig av Jesus som ”han” (Johs. 15:26ff); og at han holder igjen er helt åpenbart, for ”han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” (2. Pet. 3:9; jf. også tidstavlen).

En slik tolkning av ”det/den som holder igjen” stemmer også med Jesu ord i Matt. 24:14: at enden ikke skal komme før enn evangeliet har blitt forkynt til et vitnesbyrd for alle folkeslag. Verdensmisjonens fullførelse er således indirekte ”det som holder igjen”, slik at Antikrist enda ikke har trådt fram og dermed innledet den siste delen av den 70. åruken.

”Men hvis Den Hellige Ånd ”blir tatt bort” (jf. 2. Tess. 2:7), så må jo også menigheten bli tatt bort”, innvender man gjerne. Men grunnspråket taler her egentlig om å bli "dratt ut" el. "trukket tilbake" fra en kampplass. Dvs. at Den Hellige Ånd blir trukket tilbake fra kampplassen i menneskenes hjerter der han har arbeidet for å ”overbevise verden om synd” (jf. Johs. 16:8f).

Dette stemmer også med beskrivelsen i 2. Tess. 2:9f av hvordan Antikrist skal forføre alle dem som ikke før hans framtreden hadde tatt imot ”kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst”. For de kristnes vedkommende skal den antikristelige trengselen bevirke at ”mange skal bli renset og tvettet og prøvet” – mens altså ”de ugudelige skal bli ved å være ugudelige” (Dan. 12:10a-b).

Den store trengselen blir således ”en natt da ingen kan arbeide” (Johs. 9:4b), ikke engang Den Hellige Ånd. Men de som allerede før trengselen var blitt beseglet med Ånden – sammenlign Ef. 1:13 og 4:30 med Åp. 7:3f og 9:4 – de ”følger Lammet hvor det går” (Åp. 14:4b), for ”de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden” (Åp. 12:11).

For slik som vår Frelser og Herre måtte oppleve en natt der han var overgitt i ”mørkets makt” (Luk. 22:53), slik må også vi som hans menighet til slutt oppleve at ”det hellige folks makt er fullstendig knust” (Dan. 12:7; jf. 7:21; Åp. 11:7; 13:7). Men som den danske dikterpresten Kaj Munk (som ble skutt av nazistene) engang skrev: "Vi lurer dem påskemorgen!"


Noter

¹ På hebraisk står det ”sytti sjuere”, dvs. sytti ganger sju tidsenheter. Alle kommentatorer er enige om at disse tidsenhetene ikke kan være dager, og de fleste mener det må dreie seg om år, jf. bla. Moselovens omtale av hvert sjuende år som et ”sabbatsår” (3. Mos. 25:1ff).

² Daniel-kommentaren i denne serien ble trykt i København 1900. Hele ”Fra Guldgruben” ble for øvrig gjenutgitt her i Norge på 1990-tallet (Antikkforlaget).

³ Skarsaune: Tusenårshåpet, s. 33ff.

⁴ Jfr. Beckwith: Calendar and Chronology, Jewish and Christian, s. 261: “It was not until the Massoretic punctuation of the Hebrew text reached its present form that a sharp division was made between the 7 weeks and the 62, implying a different (and presumably non-messianic) anointed one at the end of each. This reaction against the messianic interpretation of the prophecy seems not to have occured until after the Jewish rejection of the messiahship of Jesus and the disappointment of the other Jewish messianic hopes of the first and second centuries A.D.”

⁵ Beretningene i Dan. kap. 6 og kap. 9 om ting som skjedde i løpet av mederen Darius’ første regjeringstid gjør det vanskelig å forestille seg, at Kyros allerede engang i løpet av det første året etter erobringen av Babylon – som fant sted i slutten av oktober 539 – skulle ha gitt jødene tillatelse til å reise tilbake til Jerusalem. Man kan bedre tenke seg at Kyros’ befaling om dette ble utstedt etter at den aldrende Darius (jf. Dan. 6:1) var død. I så fall er det kanskje Kyros’ første år som enekonge over Babylon det er siktet til i Esra 1:1a og 2. Krøn. 36:22a med vendingen ”perserkongen Kyros’ første år”. Dette året kan da meget vel ha vært 536 f. Kr., dvs. akkurat det 70. året etter at Jeremia i ”Babels konge Nebukadnesars første år” hadde profetert om det forestående babyloniske fangenskapet (jf. Jer. 25:11-12 og 29:10, samt Esra 1:1b og 2. Krøn. 26:22b). Jf. Hognestad: Profeten Daniel, s. 19f.: ”Efter en Fremstilling af den græske Historieskriver Xenofon blev Astyages [medisk konge ca. 585 – 550 f. Kr.] efterfulgt på Tronen af sin Søn Kyaxares II., der altsaa var Cyrus’ [= Kyros’] Morbror. … Denne Kyaxares II. maa da være den Meder Darius, som Daniel omtaler. Han har været konge over Babel i meget kort Tid, vistnok bare i to Aar 538 – 536, og da han desuden kun har været en Skyggekonge under Cyrus, er han ikke udtrykkelig nævnt i andre historiske Kilder.” (jf. Appendiks: Mederen Darius på s. 17).

⁶ AH omtaler tre alternativer mht. til startpunktet for de 7 ”sjuere”: 1) Kyros’ befaling i 536 f. Kr. om at jødene kunne vende tilbake og gjenoppbygge templet i Jerusalem, 2) Artaxerxes I’s ledsageskriv til den skriftlærde Esra fra 458 f. Kr., og 3) den av Artaxerxes I i 445 f. Kr. gitte tillatelsen til at Nehemja kunne dra til Jerusalem for å gjenoppbygge byens murer m.m. AH sier at ”Ordet, der udgik til Nehemia, sigtede ganske særlig på Opbyggelsen af Jerusalem, medens de tidligere Bestemmelser gikk ud paa Templets Opbyggelse og Vedligeholdelse”; men han går likevel for alternativ 2 med flg. begrunnelse: ”Dette Artaxerxes’s Brev var dog det officielle Grundlag for, hvad der senere skete under Nehemia, hvis Sendelse var mere personlig og privat.” Det kan her tilføyes, at selv om ledsageskrivet fra Artaxerxes I i høy grad gikk på utsmykkingen av templet i Jerusalem, så ble likevel oppdraget til Esra definert på en mer omfattende måte: ”For kongen og hans sju rådgivere sender deg for å undersøke om forholdene i Juda og Jerusalem er i samsvar med din Guds lov, som du har i din hånd.” (Esra 7:14). Dvs. at forut for den av Nehemja ledede fysiske gjenoppbyggingen av Jerusalem, så skjedde det altså en begynnende åndelig gjenreisning ved Esra. – Det kan vel for øvrig tenkes et ”både-og” mht. startpunktet for de 7 ”sjuere”, jf. spørsmålet mitt i tidstavlen: ”(kan tidsenhetene også være 4 år?)”.

⁷ Selv om Dan. 9:27 – slik det vil framgå av det følgende – ikke skal forstås som siktende til tiden under Antiokus IV Epifanes, så er det jo helt klart andre avsnitt i Danielsboken som skal dèt. Antiokus IV Epifanes er dessuten et forbilde på Antikrist, jf. hvordan framstillingen i Dan. 11 umiddelbart springer ifra omtalen av Antiokus IV Epifanes og over til en beskrivelse av Antikrist (fra Dan. 11:36f). Mest poengtert kommer denne sammenheng til uttrykk i dette at begge er omtalt som et ”lite horn”; men mens det i Dan. 8:9 omtalte ”lite horn” utvilsomt er et bilde på Antiokus IV Epifanes, så kan det ”lite horn” i Dan. 7:8 kun være et bilde på Antikrist, slik det overbevisende er godtgjort av P. Hognestad i hans ovenfor omtalte kommentar til Daniels bok (s. 29f; jf. også NB88’s note til Dan. 8:9). Da Antiokus IV Epifanes i 168 f. Kr. avskaffet det daglige offeret i Jerusalems tempel og plasserte et Zeus-bilde på alteret, avskaffet han dermed for en stund (til 165 f.Kr.) hele den offentlige jødiske gudstjeneste – og tilsvarende skal Antikrist innenfor sin av Gud tilmålte virketid på 42 måneder (jf. Åp. 13:5) avskaffe den kristne menighets offentlige gudstjeneste og sette tilbedelsen av seg selv isteden for (jf. Matt. 24:15; 2. Tess. 2:4; Åp. 13:15 – jf. dessuten at ”anti” på gresk også har betydningen ”i en annens sted”).

⁸ I verket ”Den jødiske krig” forteller Josefus om, hvordan han reddet livet sitt ved korrekt å forutsi at den romerske feltherren Vespasian – som på slutten av 60-tallet e. Kr. bekjempet det jødiske opprøret – skulle bli den nye romerske keiseren. Denne forutsigelsen bygget Josefus antakelig på Dan. 9:26b. Dvs. at Josefus oppfattet dette verset som inneholdende en profeti vedrørende den personen som ledet an i romernes kamp mot det jødiske opprøret: hvis Vespasian var den i profetien omtalte ”kommende fyrste”, så måtte det bety at Vespasian snart skulle bli romersk keiser, mente Josefus (jf. Josefus: Den jødiske krig, s. 263-64). Denne Josefus' bokstavelige tolkning av Dan. 9:26b framgår også av slutningen på tiende bok av ”Jødenes historie”, der han skriver: ”... Daniel also wrote about the empire of the Romans, and that Jerusalem would be taken by them and the temple laid waste.” (Josephus: Jewish Antiquities. Books IX - XI, s. 311). – For øvrig er det et poeng at templets ødeleggelse skjedde spontant ved de romerske soldatene (”folket”), i motstrid med ordren fra feltherren Titus (som overtok ledelsen av Jerusalems beleiring, da Vespasian reiste hjem til Rom for å bli keiser – Titus etterfulgte faren Vespasian som keiser ni år etter Jerusalems erobring år 70 e. Kr.).

⁹ Jf. Fortolkning til Det nye Testamentes bøger, s. 237f., samt Gilbrant: Studiebibelen. Bind III, s. 147 og Heroman: Jesus, Herod & Caesar: YEAR-BY-YEAR. 12 AD. Jf. også Shotter: Tiberius Caesar, s. 15 og 94 (i oversikten over ”Chief Dates” i Tiberius’ liv står det: ”AD 12: Tiberius given ’co-regency’ with Augustus (?)”, men dette ”(?)” blir ikke nærmere forklart).

¹⁰ Tertullian tidfester korsfestelsen til 14. Nisan år 29 (jf. Tertullian: An Answer to the Jews. Chapter VIII), og i henhold til Reints: The dates of birth and crucifixion of Jesus Christ based on accurate astronomical computations, så er det en – omenn liten – mulighet for at 14. Nisan dette året falt på en fredag. Ifølge Tertullian var dette fredag 25. mars, mens månetabellen sier 18. mars. Her må man imidlertid huske på, at den jødiske kalenderen den gangen ikke ble bestemt ut fra astronomiske beregninger, men på grunnlag av iakttakelse av nymånens tilsynekomst på aftenhimmelen over Jerusalem. Muligens har man derfor operert med én ukes fast forskyvning av kalenderen, slik at det ble mulig å forberede seg på feiringen av 1. Nisan, og slik at jøder i andre land kunne få beskjed en uke tidligere om tidspunktet for feiringen av påsken (sml. Beckwith: Calendar and Chronology, Jewish and Christian, s. 62 – 63).

¹¹ Det dreier seg i v. 27a overhode ikke om opprettelse av en pakt, men om at en allerede eksisterende pakt ”får overtaket”. Jf. Sal. 12:5 der det – slik som her – er brukt en kausalform av verbet ”gabar” = ”være sterk, ha overtaket, seire, dominere”. Jf. også 1. Mos. 7:18 - 20 + 24, der den amerikanske Revised Standard Version’s GT-oversettelse fra 1952 oversetter ”gabar” med ”prevail”, som betyr ”seire, herske, være dominerende” (om vannflommen). Og Edvard J. Young oversetter i sin uhyre grundige og bibeltro kommentar The Prophecy of Daniel i tråd hermed kausalformen av ”gabar” i Dan. 9:27a med nettopp ”cause to prevail”, dvs. ”forårsake at [en pakt for de mange] seirer / hersker / blir dominerende”.

¹² Det hebraiske verbet som er brukt i Dan. 9:27b har samme rot som ordet ”sabbat”, dvs. det dreier seg her om at den spesifikt gammeltestamentlige offertjenesten skulle ”bringes til hvile”, fordi den nå hadde gjort sin tjeneste som forbilde på Messias' endegyldige offer ”for de mange” (jf. s. 9). Dan. 9:27a-b må således ikke blandes sammen med de stedene i Daniels bok (Dan. 8:11; 11:31 og 12:11) der det er profetert om Anitokus IV Epifanes' / Antikrists avskaffelse av ”det stadige offer”, da det på disse stedene dels er brukt andre verb (”avskaffe, fjerne”), og dels altså tales om ”det stadige offer”, dvs. det i Moseloven befalte daglige morgen- og aftenofferet (jf. 4. Mos. 28:1-8) – som ikke i samme forstand som ”slaktoffer og matoffer” er ”brakt til hvile/opphør” i og med Messias' endegyldige offer, men har sin fortsettelse i den kristne menighets offentlige gudstjeneste (jf. Sal. 141:2; Åp. 8:3-4). Den offentlige kristne gudstjeneste er nemlig først og fremst en bønnetjeneste, jf. 1. Tim 2:1ff.

¹³ Jf. Young: The Prophecy of Daniel, s. 197: ”The very purpose of decreeing the sevens is to finish the transgression, etc., and the contents of vs. 24 show that these things are to be accomplished before the expiry of the 70 sevens, ...”. Young går imidlertid inn for en variant av den klassisk-messianske tolkning av årukeprofetien (dvs. en variant av den første av AHs to i innledningen omtalte alternative tolkninger).

¹⁴ Hva angår de feilaktige norske og danske oversettelser af Dan. 9:27c, så tror jeg for øvrig disse går tilbake til Luther. I sin bibeloversettelse fra 1545 oversatte Luther således ”kønaf” (av ”kanaf ” = vinge) – som er ubestemt entall genitiv-konstruktform – med ”den Flügeln” (= vingene), som er bestemt flertall dativ. Hvorfor? Jo, det fremgår av en note til stedet at Luther tolket dette som hentydende til kerubvingene på sonelokket til Paktens ark (”nådestolen”):

Vnd bey den Flügeln* werden stehen Grewel der verwüstung (Dan. 9:27c i Lutherbibelen)

* Das ist / da die Cherubim stehen im Tempel (Luthers note vedr. ”vingene”)

Luthers oversettelse er langt på vei i tråd med både de tidligste greske oversettelser av stedet og med Jesu ord i Matt. 24:15, der det tales det om at ”ødeleggelsens styggedom” (= ”Grevel der verwüstung”) skal ”stå på hellig grunn” (= ”stehen bey den Flügeln”, jf. Luthers note). Etter at de jødiske lærde imidlertid hadde fastlagt GT-teksten nøyere, dukket det etterhvert andre greske oversettelser op, og i den lilleasiatiske martyren Lukians (død 312) oversettelse finner man faktisk en korrekt gjengivelse av den nåværende masoretiske teksten. Saklig sett spiller det imidlertid ingen rolle hva som her måtte være den opprinnelige Daniel-tekst, for ”en som ødelegger” (egentlig: ”en som streber etter at ødelegge”) kommer selvsagt nettopp til at være på ”styggedommenes/avguderiets ytterste/høyeste” når han tiltar sig den plassen som bare tilkommer Gud, dvs. når han ”står på hellig grunn” ved å kreve tilbedelse av seg selv som Gud.

¹⁵ Tanken om en gjenopptakelse av de i GT påbudte dyreofringer i et gjenreist Jerusalem-tempel springer ut av den dispensajonalistiske tolkningen av Dan. 9:27a-b. Flere offisielle bibeloversettelser substituerer grunntekstens verb i Dan. 9:27a med et annet verb, fordi man ønsker å få ”profetien” til å passe på Antiokus IV Epifanes; men disse ”oversettelser” passer i tillegg som hånd i hanske til den dispensasjonalistiske tolkningen av Dan. 9:27a-b, idet man dermed enkelt kan substituere Antiokus IV Epifanes med Antikrist. Grunntekstens verb i Dan. 9:27a betyr imidlertid – som omtalt i note 11 – ”forårsake at noe/noen seirer / hersker / blir dominerende”. Hvis dette hadde kommet fram i de offisielle oversettelsene (og gjerne også tydeligere i NB88), ville det ha blitt vanskeligere å hevde at Dan. 9:27a handler om Antikrists opprettelse av en pakt med flertallet – ”de mange” – av jødene (en pakt som han ifølge dispensasjonalistisk tolkning av Dan. 9:27b skal bryte midt i den 70. åruken ved å bringe til opphør de av jødene gjenopptatte dyreofringene i et gjenreist Jerusalem-tempel).

¹⁶ Jf. i denne forbindelsen også hva Oskar Skarsaune skriver i Tusenårshåpet (s. 30) om verbet som er brukt i Dan. 9:24a: ”I Dan. 9, 24 heter det i vår bibel [NO78/85]: ”Sytti uker er fastsatt.” Men i den gamle greske oversettelsen er dette gjengitt litt annerledes: ”Sytti uker er blitt forkortet.” Det hebraiske verbet kan bety fastsette, men også skjære, kutte av; ... Det greske verbet som er brukt i Mark 13,20 [parallellen til Matt 24,22] har nøyaktig samme betydning: ”kutte av”. ... I alle tilfelle synes det ganske åpenbart at dette ordet hos Markus – og parallellen i Matt 24,22 – er en bevisst aktualisering av Daniels profeti om den siste åruken i Dan. 9.” (Den gamle greske oversettelsen må vel – i likhet med min oversettelse av det samme verbet (s. 9) – oppfattes som et supplement, og ikke som et alternativ til den vanlige.)


Appendiks: Mederen Darius (jf. note 5 ovenfor)

Mederen Darius var ifølge Daniels bok den første hersker over ”kaldeerriket” (Babylon), etter at Babylon i slutten av oktober 539 f. Kr. var blitt inntatt av perserkongen Kyros. Han omtales første gang i Dan. 6:1: ”Mederen Darius overtok riket da han var sekstito år gammel”. I en note hertil sier NB88 at Darius ”mest sannsynlig [er] den samme som Kyros, perserkongen”, mens NO78/85 nøyer seg med flg. note om Dareios (som han kalles her): ”Det er uklart hvem som omtales. Det var perserkongen Kyros som tok Babylon (539 f. Kr.).”

Ifølge den jødisk-romerske historieskriveren Flavius Josefus var mederen Darius ”kjent blant grekerne under et annet navn” (jf. Hognestad: Profeten Daniel, s. 19). Kyros den stores morbror, Kyaxares II – som er omtalt hos den greske historieskriveren Xenofon – må derfor antakelig være den samme som mederen Darius. I Dan. 9:1 kalles han for ”Ahasverus’ sønn”, men siden både Xenofon og Josefus sier at han var sønn av Astyages, må det med Ahasverus’ ”sønn” her være ment ”sønnesønn” (sml. f. eks. Matt. 1,1). Denne Ahasverus – som på gresk kalles Kyaxares (I) og som ikke må forveksles med den senere perserkongen Xerxes I (jf. Est. 1:1) – var meder, og var den som frigjorde det medisk-persiske riket fra det assyriske herredømme, da han i 612 f. Kr. – sammen med den babyloniske kronprinsen Nebukadnesar – erobret Ninive (jf. Tobits bok kap. 14, v. 15).

Lutherstiftelsens Daniel-kommentar v/P. Hognestad argumenterte – slik det framgår av sitatet ovenfor i note 5 – på lignende måte i dette spørsmålet. Til de om Kyaxares II tause ”andre historiske Kilder” (som er nevnt helt på slutten av sitatet i note 5) hører ikke minst den berømte ”cylinder-innskriften” som ble funnet i det gamle Babylon i 1879; men siden denne helt klart er laget som en lovprisning av Kyros den store, så er det ikke underlig at hans – i henhold til Dan. 6:1 – aldrende morbror Darius’ (= Kyaxares II’s) korte herredømme over Babylon ikke er omtalt i denne innskriften. I tillegg framgår det helt klart av Xenofons framstilling, at Kyaxares II mottok sin herskerposisjon i Babylon av Kyros som en form for æresbevisning (Cyropaedia of Xenophon: The Life of Cyrus the Great, Book 8.5.17-20) – hvilket samsvarer med verbene som er anvendt i Dan. 6:1 (”kabbél” kan – som det var gjort i NO1930 – oversettes: ”mottok riket”) og 9:1 (”håmlák” betyr egentlig: ”var blitt gjort til konge”, jf. NO1930: ”var sat til konge”).

Man har hevdet, at det i Dan. 6:29 ikke kan være skjelnet mellom ”Darius’ regjering” og ”perseren Kyros’ regjering” over Babylon, dvs. at det skal oversettes som i NB88: ”under Darius’, det er perseren Kyros’ regjering”. Nå er jo imidlertid visjonene i Dan. kap. 10 – 11 datert i forhold til Kyros (jf. Dan. 10:1a), og dette reiser spørsmålet om hvorfor man da ikke like gjerne daterte i forhold til Kyros også i 9:1 og 11:1 – hvis forfatteren av Daniels bok i virkeligheten ikke skjelnet mellom ”Darius’ regjering” og ”perseren Kyros’ regjering” ? Derfor står det fast, at ”det forutsettes altså her [i Dan. 6:29] som ellers i Daniels bok at meder-riket har bestått i en periode mellom det babyloniske og det persiske riket.” (Lein: Fortolkning til Daniels bok, s. 43f.).

Jf. også Lutherstiftelsens før nevnte kommentar til Dan. 6:29, som nettopp skjelner mellom Darius’ og Kyros’ regjeringer i Babylon og som setter Kyros’ første år til 536 f. Kr.: ”Daniel oplevde Cyrus’ Regjering og saaledes fik han se Enden paa Jødernes Fangenskab. At han ikke selv reiste med til Jerusalem, er rimelig nok, da han i Aaret 536 f. Kr. maa ha været over 80 Aar gammel.” Jf. videre Danell: Jeremias og Klagesangene, s. 148: ”Her [i Jer. 25:11-12] møder vi for første gang tallet 70 som betegnelse for straffetidens længde. Denne periode strækker sig fra 605 f. Kr. til 536 f. Kr., da folket efter den persiske konge Kyros’ dekret kunne vende tilbage til sit land.”


Kilder og faglitteratur (oppslagsverk ikke medtatt)

Biblia Hebraica Stuttgartensia, bind 14: Daniel – Esra – Nehemia. Stuttgart 1976 (også andre deler av denne studieutgaven av GT på grunnspråkene har vært anvendt).

NB88: Bibelen. Den Hellige Skrift. Det gamle og det nye testamentes kanoniske bøker. Oversettelse 1988 v/Norsk Bibel A/S. 2. utg. 1993 (3. opplag 1997).

NO78/85: Den hellige skrift. Bibelen. Det gamle og det nye testamente. Oversettelse 1978 v/Det Norske Bibelselskap. 2. utg. 1985. Oslo 1988 (3. opplag).

NO1930: Bibelen eller Den hellige skrift. Det gamle og Det nye testamentes kanoniske bøker. Oversettelse 1930 v/ Det Norske Bibelselskap. Oslo 1963 (3. opplag).

DO1819: BIBLIA, det er: den ganske hellige Skrifts Böger. 2. rev. utg. 1819 av ”Den Svaningske Bibel” fra 1647. København 1855 (21. opplag).

Det gamle Testamentes apokryfiske bøger. Oversettelse 1953 v/Det danske Bibelselskab. København 1978 (2. opplag).

Die Luther-Bibel. Originalausgabe 1545 und revidierte Fassung 1912. Berlin 2000. En CD-ROM i serien Digitale Bibliothek (http://www.digitale-bibliothek.de).

The Holy Bible. Revised Standard Version containing the Old and New Testaments.
GT-oversettelsen revidert 1952. Nashville, Tennessee 1971.

Cyropaedia of Xenophon: The Life of Cyrus the Great. Tilgjengelig på Verdensveven 13.12.08: http://www.iranchamber.com/history/xenophon/cyropaedia_xenophon_book8.php

Josephus: Jewish Antiquities. Books IX – XI. Harvard University Press 1937/1995.

Josefus: Den jødiske krig. Oversatt fra gresk av Bente Lassen. Oslo 2002.

Tertullian: An Answer to the Jews. Chapter VIII: Of the Times of Christ's Birth and Passion, and of Jerusalem's Destruction. Tilgjengelig på Verdensveven 13.12.08: http://bible.crosswalk.com/History/AD/EarlyChurchFathers/Ante-Nicene/Tertullian/view.cgi?file=anf03-19.htm&size=20&start=22122

Tertullian: The Five Books against Marcion. Book 1. Chapter XV: The Latenes of the Revelation of Marcion’s God. (…). Tilgjengelig på Verdensveven 13.12.08:
http://bible.crosswalk.com/History/AD/EarlyChurchFathers/Ante-Nicene/Tertullian/view.cgi?file=anf03-28.htm&size=20&start=43433

Asschenfeldt-Hansen, C.: Profeten Daniel. København 1900, i: Fra Guldgruben. En Bibelforklaring af C. Asschenfeldt-Hansen. 5te Bind. København 1899 – 1900.

Beckwith, Roger T.: Calendar and Chronology, Jewish and Christian. Biblical, Intertestamental and Patristic Studies. Boston & Leiden 2001 (2. opplag).

Bentzen, Aage: Daniel, i: Handbuch zum Alten Testament. Erste Reihe, 19. Tübingen 1952.

Danell, Gustaf Adolf: Jeremias’ bog og Klagesangene. En indledning og fortolkning. København 1979. Bind i serien CREDO KOMMENTAREN.

Fortolkning til Det nye Testamentes bøger. Bind I. København 1930.

Gilbrant, Thoralf (red.): Studiebibelen. Bind I – X. Ski 1988.

Heroman, Bill: Jesus, Herod & Caesar: YEAR-BY-YEAR. 12 AD. Tilgjengelig på Verdensveven 13.12.08: http://www.year-by-year.com/2007/11/12-ad.html

Hognestad, P.: Profeten Daniel, i: Lutherstiftelsens Bibelværk: Bibelen med forklaringer. 4de Del: De profetiske Bøger. Kristiania 1923 (3. opplag).

Lein, Rolf: Fortolkning til Daniels bok. Oslo 1980 (2. opplag).

Reints, Henk: The dates of birth and crucifixion of Jesus Christ based on accurate astronomical computations. Tilgjengelig på Verdensveven 13.12.08: http://www.henk-reints.nl/easter/crux.htm

Shotter, David: Tiberius Caesar. 2. utg. London & New York 2004.

Skarsaune, Oskar: Tusenårshåpet. Endetidsforventing gjennom 2000 år. Oslo 1999.

Young, Edvard J.: The Prophecy of Daniel. Grand Rapids, Michigan 1949.