Preken på Skjæveland Misjonshus 2. søndag i påsketiden 7. april 2024 v/Axel Lundholm Saxe

Siden jeg i dag har valgt å tale over den gammeltestamentlige leseteksten som er satt opp på denne 2. søndag i påsketiden, så finner jeg det på sin plass med noen innledende ord om Det gamle testamente (GT). 

Samme dag som Jesu oppstandelse hadde funnet sted tidlig om morgenen, fikk jo to av hans disipler som var på vei til Emmaus, møte og samtale med den oppstandne inkognito. Og som vi husker står det, at Jesus under denne samtalen «begynte fra Moses og fra alle profetene og forklarte for dem i alle Skriftene det som er skrevet om ham» (Luk. 24:27). 

Det er altså vår Herre Jesus selv som har lært oss å lese GT som en profetisk forkynnelse om den frelse som Gud lovet menneskene allerede på syndefallets dag (jfr. 1. Mos. 3:15). 

Og helt i tråd med denne måten å lese og forstå GT på, omtaler apostelen Peter i sitt 2. brev GT som «det profetiske ord», og sier at vi «gjør ... vel i å akte på [det]», fordi «[d]et er som en lampe på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter» (2. Pet. 1:19). 

Apostelen Paulus minner oss jo imidlertid om at «vi forstår stykkevis, og vi taler profetisk stykkevis» (1. Kor. 13:3). Dette gjelder også for «det profetiske ord» / GT. Selv om vi i likhet med de to disiplene på veien til Emmaus kan oppleve at hjertene våre blir satt i brann, når GT blir utlagt for oss i Herrens Ånd (jfr. Luk. 24:32), så forstår vi det likevel bare «stykkevis» eller glimtvis, og mange detaljer forblir litt i det dunkle. 

Derfor er det viktig å huske på dét som apostelen Peter sier i umiddelbar forlengelse av det før siterte verset, nemlig «at ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning», fordi ethvert «profetord» i GT dypest sett kommer fra Den Hellige Ånd, og derfor må tolkes i lys av andre «profetord» i GT og i lys av GTs samlede budskap (jfr. 2. Pet. 1:20-21). 

Men det er også viktig å huske på, at profetiene i GT ikke bare handler om dét som skjedde med Jesus i påsken for snart 2000 år siden, men også om det som skal skje ved Jesu gjenkomst «på himmelens skyer med kraft og stor herlighet» (Matt. 24:30c), og i tiden etterpå gjenkomsten. 

Også her kan vi sitere noe som apostelen Peter har sagt, nemlig i talen hans til folket i Jerusalem etter helbredelsen av den lamme mannen, som vi hører om i Apg. kap. 3: 

«Fatt da et annet sinn og omvend dere, så deres synder kan bli utslettet og det kan komme tider med fornyelse og trøst fra Herrens åsyn, og han kan sende den Messias som forut er utkåret for dere, Jesus, ham som himmelen skal huse inntil de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av» (Apg. 3:19-21). 

Profetteksten fra GT som vi nu skal lese, taler nettopp om de av Peter her omtalte gjenopprettelses-tider som skal komme etter Jesu gjenkomst: 

Jer. 31:1-11 leses (OBS! Leseteksten til denne søndagen går bare tom. vers 6, men for sammenhengens skyld syntes jeg det var nødvendig å ta med litt flere vers) 

Teksten jeg nettopp leste, står i et avsnitt av profeten Jeremias’ bok (kap. 30 – 31) som har blitt kalt for «trøsteboken», fordi det i hovedsak består av trøstende profetier for Guds folk. Hos profeten Jesaja utgjør den siste del av boken (kap. 40 – 66) et liknende avsnitt, som derfor også kalles for «trøsteboken». 

Innholdet av det profetkallet som Jeremia hadde fått fra Gud står beskrevet i Jer. 1:9-10: «Og Herren rakte ut sin hånd og rørte ved min munn. Og Herren sa til meg: Se, jeg legger mine ord i din munn. Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.» (jfr. Jer. 31:28). 

I overensstemmelse med dette «programmet», så var største delen av profetiene til Jeremia derfor domsprofetier vedrørende både Juda rike og noen av de omkringboende folkeslag (dvs. profetier om at Gud ville ‘rykke opp, rive ned, ødelegge, bryte ned’). Men i «trøsteboken» profeterer Jeremia i hovedsak om gjenreisingen «i de siste dager» av det som Jesu disipler i Apg. 1:6 kaller «riket for Israel» (dvs. profetier om at Gud ville ‘bygge, plante’). 

Uttrykket «i de siste dager» er brukt i den siste setningen i det verset som går rett forut for vår tekst (Jer. 30:24b). Der står det: «I de siste dager skal dere forstå det»; og «det» viser her selvsagt tilbake til noe som står i det foregående, og som man først «i de siste dager» vil være istand til å forstå. Men samtidig peker uttrykket «i de siste dager» fremover mot den neste setningen i «trøsteboken», altså dén setningen som innleder vår tekst: 

«På den tiden, sier Herren, vil jeg være alle Israels ætters Gud, og de skal være mitt folk.» (m.u.) 

Helt på slutten av 1800-tallet hadde jødene jo bare så smått begynt å vende tilkake til sitt gamle land. Men allerede dá skrev C. Asschenfeldt-Hansen flg. i Bibel-kommentaren «Fra Guldgruben» om betydningen av uttrykket «i de siste dager» i Jer. 30:24b: 

«Med de siste dager er det selvfølgelig ikke tenkt på den første hjemkomsten fra Babylonia, men på de tider som vil opprinne for Israel etter den nåværende lange landflygtighetstid» (5. bind, København 1899, s. 101 (her «fornorsket»)). 

Hvorfor skrev Asschenfeldt-Hansen at det med «de siste dager ... selvfølgelig ikke [er] tenkt på den første hjemkomsten fra Babylonia» (min utheving) ? Det gjorde han, fordi det står at Herren «på den tiden» – altså i de «siste dager» – «vil være alle Israels ætters Gud» (m.u.). 

For når det gjelder hjemkomsten fra det 70-årige fangenskapet i Babylonia på 500-tallet f.Kr., så var det jo ikke «alle Israels ætter» som opplevde denne hjemkomsten, men bare de to stammene som hadde blitt tilbake i det sørlige Juda rike, etter at de øvrige ti stammene i Nordriket – som i GT blir omtalt som Israels rike – hadde blitt deportert til Assyria i 722 f.Kr. 

Dertil kommer, at innholdet av «trøsteboken» i Jer. kap. 30-31 allerede i innledningen til «trøsteboken» blir sammenfattet på en måte som tydelig viser, at den hjemkomsten det hér er tale om, gjelder både Israels rike og Juda rike: 

«For se, dager kommer, sier Herren, da jeg gjør ende på mitt folks, Israels og Judas fangenskap, sier Herren, og fører dem tilbake til det landet jeg ga deres fedre, så de kan ta det i eie» (Jer. 30:3). 

Videre fremgår det jo også av både dette verset og av v. 8a i teksten jeg leste, at Gud «på den tiden» det er tale om her, «fører» folket sitt ut «fra landet i nord og samler dem fra jordens ytterste ende» (sml. 30:11b: «... alle de folkene som jeg har spredt deg iblant»). 

Det samme sier v. 10 i teksten vår indirekte, i og med at det dér tales om at denne hjemkomsten av Israels folk skal forkynnes til «alle folk» og «fjerne kyster», siden det ikke bare er tale om en hjemkomst fra «landet i nord» – som på Jeremias’ tid vel ble forstått som Babylonia – men om en hjemkomst av folket fra allverdens land og folk, som de hadde vært adspredt i! 

Den i «trøsteboken» profeterte hjemkomsten «fra jordens ytterste ende» er således helt klart den samme samlingen av «Israels barn» til «landet sitt», som dén det tales om allerede i Jer. 23:7-8 : 

«Se, derfor skal dager komme, sier Herren, da en ikke mer skal si: så sant Herren lever, han som førte Israels barn opp fra landet Egypt! – men: Så sant Herren lever, som førte Israels hus og ætt og lot dem komme fra et land i nord og fra alle de landene jeg hadde drevet dem bort til! Og de skal bo i landet sitt» (jfr. Esek. 28:25-26, samt 36:16ff). 

På den tiden da Asschenfeldt-Hansen skrev sin Bibel-kommentar (dvs. omkr. 1900), var denne profeterte samlingen av jødene til «landet sitt» jo allerede i emning; og vi er jo nå enda nærmere den fullstendige oppfyllelse av denne profetien! For etter ødeleggelsen av Jerusalem – som vår Herre Jesus jo profeterte om og som også skjedde i år 70 e.Kr. – så skulle byen jo «ligge nedtrådt av hedninger inntil hedningefolkenes tider er til ende» (Luk. 21:24b). 

At Jerusalem nå igjen – etter nesten 2000 års landflygtighet for jødene – har blitt hovedstad i det jødiske landet Israel, sammenfaller jo med at evangeliet nå sikkert ganske snart vil ha blitt «forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag», slik Jesus taler om i Matt. 24:14. Og da skal jo «enden komme», sier han! 

Men jødene som folk betraktet avviser jo fortsatt at Jesus er den Messias Gud hadde lovet å sende dem. Og av «trøsteboken» hos Jeremias fremgår det klart, at løftet om at Gud vil samle jødene i «landet sitt» pånytt er uløselig forbundet med opprettelsen av en ny pakt, grunnet på syndenes forlatelse og nyskapelsen av folkets sinn og hjerte: 

«Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus. ... Jeg vil gi min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud og de skal være mitt folk. ... For jeg vil forlate deres misgjerning og ikke lenger minnes deres synd.» (Jer. 31:31-34; jfr. Esek. 36:25-27 + 33 og Hebr. 8:7ff, som siterer fra Jer. 31:31f). 

I Jesajas «trøstebok» fremgår dette også klart, i og med at den «Herrens tjener» som iflg. bla. Jes. 49:6 skulle «gjenreise Jakobs stammer og føre den frelste rest av Israel tilbake», er den samme som den personen det tales om i Jes. kap. 53! 

Apostelen Paulus sier jo imidlertid som kjent i Rom. 11:25-27, at «forherdelse har for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn», men at «hele Israel skal bli frelst» ved at befrieren – slik det står skrevet i GT – skal komme fra Sion og rydde bort ugudelighet hos Israels folk og opprette en syndsforlatelses-pakt med dem (i NB2007 er det på dette stedet i Rom. kap. 11 bla. henvist til Jer. 31:33, som jeg nettopp siterte fra). 

Paulus må jo her sikte til noe som skal skje ved Jesu gjenkomst, i og med at det er tale om en befrier som skal komme «fra Sion». For i den profetiske Salme 2 sier Gud jo i v. 6 at han har «innsatt [s]in konge [Jesus] på Sion». Dét som iflg. Rom. 11:25-27 skal skje, er derfor uten tvil dét, som er profetert i Sak. 12:10: 

«Men over Davids hus og over Jerusalems innbyggere vil jeg utgyte nådens og bønnens Ånd, og da skal de skue opp til meg som de har gjennomstunget. Og de skal sørge over ham som en sørger over sin enbårne sønn, og klage sårt over ham slik som en klager over sin førstefødte.» 

 Det er i dette lyset vi må lese v. 9a i teksten vår: «Med gråt skal de komme og med ydmyke bønner, ...», og ikke minst profetien i Hos. 3:4-5: 

«For i mange dager skal Israels barn sitte uten konge og fyrste, ... Deretter skal Israels barn vende om og søke Herren sin Gud og David, sin konge. Bevende skal de søke Herren og hans gaver i de siste dager.» 

Ut fra konteksten i Sak. kap. 12 forstår man videre, at Jesu gjenkomst og Israels omvendelse skal skje i forb. m. at «hedningefolkene ... drar opp mot Jerusalem» (v. 9) og beleirer byen (v. 2b). Ja, det står likefram at «alle jordens hedningefolk skal samle seg mot [Jerusalem]» (v. 3c)! 

Både i v. 2 og v. 11 i teksten vår er det hentydet til / profetert om dette, samt i Jer. 30:7: «Ve! Stor er den dagen, det er ingen som den. En trengselstid er det for Jakob. Men han skal bli frelst fra den.» 

Vi merker jo i dag tydelig at en slik oppmarsj mot Israel og Jerusalem er under oppseiling. Det fremgår bla. av den ensidig anti-israelske nyhetsdekningen på NRK, som bla. tidligere Dagen-redaktør Odd Sverre Hove har påvist (han har ukentlige nyhetsoppdateringer på P7 Kristen Riksradio vedr. Gaza-krigen). 

Som kristne må vi imidlertid passe på at vi ikke lar oss skremme, slik at vi lar oss rive med av kristne som serverer oss deres egne spesielle tydninger av «det profetiske ord» (jfr. noe av det jeg sa innledningsvis). 

I filmen «Praying for Armageddon» – som nylig ble vist på NRK – fikk man nærmest inntrykket av at flertallet av de evangelikale kristne i USA nå arbeider for og ber til Gud om at Harmageddon-krigen (jfr. Åp. 16:14 + 16; 19:19f) snart må komme. Både på dette punktet og hva angår fremstillingen av konflikten mellom Israel og palestina-araberne, var filmen «Praying for Armageddon» imidlertid helt klart sterkt tendensiøs. 

I den etterflg. «Trygdekontoret»-debatten – som ble ledet av Thomas Seltzser – klarte Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk langt på vei å få visket ut det falske inntrykket som filmen ga vedr. flertallet av evangeliske kristne i USA; men uansett var det skremmende å se hvordan noen militante kristen-grupperinger i USA misbruker og forvrenger «det profetiske ord» i både GT og NT! 

Bla. så man en plakat, der Jesus var fremstillet med en MK-47-riffel i hånden – mens han jo iflg. Skriften skal tilintetgjøre Antikrist bare ved «sin munns ånde» (2. Tess. 2:8). 

Tilbake til teksten vår fra Jeremias’ bok: Jeg mener nå å ha dokumentert, at den er en (del av en) lengre profeti («trøsteboken») om «den tiden» som inntrer idet Jesus kommer tilbake på himmelens skyer, slik det står om i bla. Åp. 1:7 (jfr. Sak. 12:10!): 

«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.» 

Ifølge kronologien i Åp. kap. 19 – 20, så er det jo det såkalte tusenårsriket som følger etter Jesu gjenkomst og oppgjøret med Antikrist. Uttrykket «På den tid» her i vår tekst sikter altså til innledningen på tusenårsrikets tid, der djevelen vil være bundet (Åp. 20:1-3). 

Det er imidlertid ikke alltid like lett å skjønne hvilke deler av en profeti i GT som går på tusenårsriket og hvilke deler som gjelder forholdene på den nye himmel og den nye jord, som Gud jo først skal skape etter tusenårsriket og den etterflg. Dommedagen. 

For GTs profeter «sammenskuet» jo ofte begivenheter som tilhører forskjellige tidsepoker – slik man på avstand kan oppfatte to fjelltopper som liggende nær hverandre, mens det i virkeligheten kan ligge en stor dal imellom dem, som man ikke ser. 

Men profetiene taler i alle fall klart om at tusenårsriket vil bli en stor misjonstid med utgangspunkt i Israel, noe som også er antydet av apostelen Paulus i Rom. 11:15 (sett i sammenheng med v. 23 i samme kap.): 

«For er verden blitt forlikt med Gud ved deres [jødenes vantro folkeflertalls] forkastelse, hva annet vil da deres antakelse [«hvis de ikke holder fast ved sin vantro» (Rom. 11:23b)] bli enn liv av døde?». 

Misjonen i tusenårsriket skal fortsatt ha Jerusalem som sitt utgangspunkt; men istedenfor «sentrifugal», vil misjonen nå i høyere grad bli «sentripetal», slik det fremgår av profetien i Jes. 2:2-4 (som også står i Mika 4:1-3): 

«Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det [= «sentripetal» misjon]. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi vandre på hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens ord fra Jerusalem [= «sentrifugal» misjon]. Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig.» 

I Sak. 8:20-23 profeteres det tydeligvis om noe av det samme, men her er tilbedelsen av Gud mer i sentrum: 

«Så sier Herren, hærskarenes Gud: Enda en gang skal det skje at hele folkeslag, og mange byers innbyggere skal komme hit. Innbyggere i den ene byen skal gå til den andre og si: La oss gå av sted for å bønfalle Herren og for å søke ham, Herren, hærskarenes Gud! – Jeg vil gå! Jeg óg!. Og mange folkeslag og tallrike hedningefolk skal komme for å søke Herren, hærskarenes Gud, i Jerusalem, og bønfalle Herren. Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!» 

Tusenårsriket henger altså sammen med GTs løfter om gjenreising av «riket for Israel». I bunn ligger Guds dype kjærlighet til Israels folk, slik det er uttrykt så smukt og så sterkt i vers 3 i teksten vår: 

«Fra det fjerne [dvs. fra et punkt langt frem i tiden] har Herren åpenbart seg for meg: Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» 

For som Paulus sier i Rom 11:28b-29, så er de «elsket for fedrenes skyld. For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall». Men samtidig bekrefter v. 2 og v. 7 b i teksten vår, at det bare er «dem som er igjen av Israel» (v. 7b) etter den fryktelige trengselstiden under Antikrist (jfr. Jer. 30:4-7), som til slutt vil få «nåde i ørkenen [landflygtighetstidens lange ørkenvandring]» og bli ført «til ro» av Herren i tusenårsriket (vers 2). Dette fremgår jo også av Jes. 10:21-22a: 

«En rest skal omvende seg, en rest av Jakob, til den veldige Gud. For om ditt folk, Israel, er som havets sand, skal bare en rest av det omvende seg.» 

Og når Paulus i Rom. 11:25f ut fra Skriften skal begrunne den hemmeligheten vedr. Israels frelse som han dér taler om – og som jeg var inne på tidligere – så viser han bla. til Jes. kap. 59, der det i v. 20b står, at den gjenløseren eller befrieren som skal komme, er «for dem som omvender seg fra overtredelse i Jakob». 

Når Paulus derfor i Rom. 11:26 sier at «hele Israel» skal bli frelst, så må meningen altså være: hele dét Israel som er tilbake på jorden etter at Jesus har kommet «ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun» (1. Tess. 4:16a; jfr. 1. Tess. 4:15f og 1. Kor. 15:51-52 – ‘bortrykkelsen’). 

På dette tidspunktet vil jo Jesu brud nettopp ha blitt bortrykket fra jorden - inkludert alle messiastroende jøder «som lever og blir tilbake inntil Herren kommer» (1. Tess. 4:15b) – og bruden vil således antakelig ledsage Herren Jesus når han kommer igjen på Himmelens skyer, synlig for alle på jorden (jfr. 2. Tess. 1:6-10; 1. Tess. 4:17 – sml. Apg. 28:15; Matt. 25:6). 

Dá skal dét underet skje med «dem som er igjen av Israel» her på jorden som det er profetert om i Sak. 12:10, og som Paulus holder frem som en klar mulighet for Gud i Rom. 11:23-24: «Men også de andre [jødenes vantro folkeflertall] skal bli innpodet, hvis de ikke holder fast ved sin vantro ... i sitt eget oljetre, som de etter naturen tilhører.» 

Som avdøde biskop Erling Utnem skrev i boken «Jesu gjenkomst – verdens håp», under overskriften «Israels omvendelse skal skje raskt» (Oslo 1992, s. 86 og 87): 

«Når det gjelder denne plutselige vending [Israels omvendelse], så tror vi at Jesu gjenkomst til sin universelle kirkes bortrykkelse og Israels redning (fra «folkestormen mot Jerusalem») blir en vesentlig årsak til denne. ... Vi tror at bortrykkelsen av Israels førstegrøde [de messiastroende jøder] i folkets midte når Jesus kommer, ikke minst vil gjøre et mektig inntrykk i Israel. Bortrykkelsen vil bli en sterk rettferdiggjørelse av de messiastroende jøder, som nå regnes for forrædere mot sitt folk.» 

Da skal «dem som er igjen av Israel» (v. 7b) utbryte: «Velsignet være han som kommer i Herrens navn!» (Matt. 23:39) og gi all ære og pris til Ham som i åndelig betydning – ved sitt offer på Golgatas kors – allerede «har forløst Jakob og gjenløst ham av hans hånd som er sterkere enn ham selv» (slik det står i det siste verset av teksten vår). 

Amen.

Fikk nedenstående innlegg i retur fra Dagen forleden: 

"Den som ikke tror [på evangeliet], skal bli fordømt", sier Jesus 

"Er det bare kristne som kan få evig liv hos Gud?", spør forfatter og pensjonert lektor Ole Jørgen Anfindsen (Dagen 6/2). 

Han mener det er "behov for nyanseringer" i forhold til Dagens kritikk av den kvinnelige presten som nylig har uttalt, at Gud etter hennes mening burde ha en "[frelses]plan B" for de som ikke tror på Jesus (se lederartikkel i Dagen 1/2: "Det finnes bare en frelsesplan, Sunniva Gylver. Og den er helt fantastisk"). 

Men som Dagen fremholder, så var det i en utlegning av Johs. 3:16 - "et av de bibelversene i hele Skriften som klarest peker på at det bare er en vei til frelse" - at Sunniva Gylver talte om den nevnte "plan B". Indirekte satte hun jo på denne måten et spørsmålstegn ved selve sentrum i evangeliet! 

For Jesus sier altså uttrykkelig - slik som Dagen påpeker - at "den som ikke tror [på evangeliet], skal bli fordømt" (Mark 16:16b). Og Dagen spør med rette: "[H]va skal vi med misjonsbefalingen dersom alle blir frelst til slutt likevel?". 

Anfindsens "behov for nyanseringer" av Dagens kritikk utspringer jo tydeligvis av at han for sin del setter spørsmålstegn ved om det virkelig "bare [er] kristne som kan få evig liv hos Gud" (jevnfør overskriften over innlegget hans). 

Han innrømmer godt nok først at Bibelen "understreker viktigheten av å tro på Jesus"; men så definerer han "tro på Jesus" som dét å tro på hva Jesus sier, og fortsetter: "Og Jesu budskap, evangeliet, er de gode nyhetene om at Gud elsker oss og vil oss vel." 

Men evangeliet er jo ifølge Ny Testamente noe annet, nemlig at Jesus har betalt straffen for alle menneskers synd og at han vil skjenke oss frelsen uforskyldt, for intet! Se blant annet Luk. 24:46-47, Rom 3:21ff, 1. Kor. 15:1ff, 2. Kor. 5:19-21, 1. Pet. 1:18ff, 1. Johs. 2:1-2 og Åp. 22:17. 

Anfindsen fortsetter med å vise til en paragraf i Den Katolske Kirkes Katekisme, der det hevdes at mennesker som "uforskyldt er uten kunnskap om Kristi Evangelium og Hans Kirke, men som ikke desto mindre søker Gud av et oppriktig hjerte, og under nådens innskytelser prøver å leve etter hans vilje slik de erkjenner den ved sin samvittighet, kan nå frem til den evige frelse". 

Kanskje for å råde bot på mangelen av skriftbelegg i det siterte stykket fra den katolske katekismen, går Anfindsen så deretter over til å sitere og vise til en hel del skriftsteder. 

Han starter med å sitere Rom. 8:14: "Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn". Men dette bibelverset duger ikke som skriftbevis for at mennesker som aldri har hørt og tatt imot evangeliet, kan være Guds barn i åndelig forstand! 

Dette fremgår klart av sammenhengen som Rom. 8:14 står i, nemlig Rom. 7:25 - 8:39, som omhandler bekjennende kristnes nye liv i Ånden. Dessuten fremgår det klart av mange andre nytestamentlige skriftord - som for eksempel Johs. 1:12 + 3:3ff, Apg. 2:38, 1. Kor. 12:13 og Gal. 3:2 + 14 - at Åndens gave bare gis til dem som i tro tar imot evangeliet (slik evangeliet defineres i Ny Testamente!). 

Anfindsens neste bibelsitat er like villedende, for Jesu ord om dommen i Johs. 5:29 innebærer selvsagt ikke at mennesker som ikke har tatt imot Jesus som frelser, vil kunne bli frelst ved sine gode gjerninger! 

I så fall hadde Jesu apostel Paulus forkynt et falsk evangelium, for han skrev jo for eksempel i Rom. 3:24 at mennesker "blir rettferdiggjort for intet av [Guds] nåde ved forløsningen i Kristus Jesus". 

Slik kunne man fortsette med alle de bibelversene som Anfindsen siterer eller viser til. Ingen av dem kan brukes til å argumentere for at man kan bli frelst fra den evige fortapelse på en annen måte enn ved å ta imot og tro på Jesus som Frelseren fra synden, døden og dommen! 

Nedenstående innlegg er en revidert utgave av et innlegg jeg sendte til Dagens leserbrevsredaksjon 24/7-23, og som jeg fikk i retur tre dager senere. Sendte da umiddelbart dette reviderte innlegget til dem, som jeg imidlertid ikke har fått noen tilbakemelding på: 

Professorer tar oppgjør med metodologisk naturalisme i ny bok!

Filosof Ole Martin Moen fra Oslo Met uttalte nylig på NRK Radio ("P2-pulsen" 24/7-23: "Oppfinnelsenes dualitet"), at "vi kan ikke kjøre kontrollerte eksperimenter på historien, den går bare én gang". Det vil jo si at det ikke er mulig å vite hvordan historien ville ha forløpt under andre forutsetninger enn de som var gjeldende da historieforløpet fant sted. 

Vitenskapsteoretisk sett gjelder dette prinsippet naturligvis all historievitenskap. Men innen naturhistorisk vitenskap opererer man med en vitenskapelig metode - såkalt "metodologisk naturalisme" - som utelukker muligheten av overnaturlige inngrep i historien. Siden det imidlertid - som nevnt - ikke er mulig å kjøre kontrollerte eksperimenter på historien, så må "metodologisk naturalisme" betegnes som en trosbasert eller metafysisk forutsetning. Overnaturlige inngrep i historien kan med andre ord ikke utelukkes på grunnlag av noen form for observasjoner eller eksperimenter!

I den ferske boken "Biblical Creation on Solid Ground. Arguments from Science, Philosophy and Theology" ("Bibelsk skapelse på fast grunn. Argumenter fra vitenskap, filosofi og teologi" ["bibelsk skapelse" = "ung-jord-kreasjonisme"]), Danmark: STH Academic 2023 gjør man på flere måter opp med den nevnte trosbaserte eller metafysiske forutsetning for naturhistorie-vitenskapen (alle sitatene i det følgende er oversatt av undertegnede). 

Den ene av bokens to redaktører, professor i matematisk statistikk ved Stockholms Universitet, Ola Hössjer, skriver om dette i kapitlet "Hvorfor harmonerer bibelsk skapelse med vitenskap, og hva karakteriserer god vitenskap?" (s. 57ff). Hössjer konkluderer blant annet med at metodologisk naturalisme "hindrer en ubetinget søken etter sannheten" (s. 87).

Professor emeritus i termodynamikk ved Universitet i Leeds, Andy McIntosh, har skrevet et kapittel om "Fingeravtrykket av intelligens: termodynamikk og informasjon" (s. 117ff). Her gjør han opp med den utbredte forestillingen om at "tilfeldig energi fra solen kunne frembringe komponentene til levende organismer" (s. 140). 

Denne forestillingen kom for eksempel til uttrykk i en serie BBC-programmer om "Universet", som ble sendt på NRK1 i vår. Her påsto den kjente fysikkprofessor Brian Cox at vi vet at livet har oppstått - underforstått: av seg selv - her på jorden, og at to av de avgjørende faktorer for at dette kunne skje var tilstedeværelsen av vann samt energi i form av sollys. 

Men McIntosh konkluderer blant annet med "at den kodede informasjonen i biblioteket med instruksjoner i DNA vesentlig sett er ikke-materiell og overstyrer den lokale termodynamikken til substratet (de kjemiske fosfater, sukkerstoffer og nukleotider i DNA), og at det omvendte abiogenesis-forslaget - at materie og energi frembrakte DNA-verdenen - ikke er et gyldig vitenskapelig alternativ" (s. 140 - "abiogenesis" betegner forestillingen om at liv skal ha oppstått fra livløs materie).

I naturhistorisk vitenskap er det helt avgjørende hvilke forutsetninger man legger til grunn, for man kan altså "ikke kjøre kontrollerte eksperimenter på historien, den går bare én gang" (jevnfør filosof-sitatet ovenfor). Når man derfor på forhånd vil utelukke at overnaturlige krefter har innvirket på naturhistoriens gang, så blir vitenskapen ikke lenger en søken etter sannhet, men tvert imot - som professor Hössjer skriver - en hindring for denne søken!

Axel Lundholm Saxe

Ålgård

Nedenstående innlegg fikk jeg i retur fra Dagens leserbrevsredaksjon 10. juli. Etterpå har jeg lest litt i boken til en av paneldeltakerne i TV Visjon Norges tre spørreprogram om "Endetiden" 3.-5. juli, Leif S. Jacobsen. Her skriver han følgende om den dispensasjonalistiske forståelsen av Jesu lignelse om "De ti brudejomfruer" i Matt. 25:1-13:

"Fortellingen om de ti jomfruer er adressert til Israel og beskriver situasjonen ved Kristi andre komme. Bakgrunnen finner vi i den jødiske bryllupsskikken der en lysprosesjon tar imot brudgommen når han kommer tilbake fra bryllupsseremonien. Nå er alle invitert til bryllupsfesten, der brudgommen vil presente bruden for sine venner (Åp 19,9). Bare de jomfruene som er rede når brudgommen kommer, får være med til bryllupsfesten." (Jacobsen, Leif S.: "Jesus kommer igjen. Bibelens lære om endetiden og Jesu gjenkomst", Hermon Forlag AS 2023, s. 163).

Som jeg skriver i innlegget mitt nedenfor, så strider denne dispensasjonalistiske omtolkningen av lignelsen "mot den måten hvorpå man i den kristne menigheten alltid har forstått og anvendt denne lignelsen". Som støtte for dette utsagnet viser i jeg innlegget til en av Luthers prekener; men jeg kunne også ha vist til salmen "Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved" - som sto i både Landstads reviderte salmebok (Andaktsbokselskapets Forlag 1972, nr. 59) og Norsk Salmebok (Verbum 1985, nr. 413) - der det andre verset lyder slik:

"Men Jesus, er jeg en av dem, / vil du meg kalle din? Står jeg for deg som hine fem / med lys i lampen min? / Å, la meg ei til hvile gå / før derom jeg kan visshet få, / før du kan få det svar av meg: / Du vet jeg elsker deg!"

Når det gjelder den dispensasjonalistiske omtolkningen av Jesu omtale i Matt. 24:14 av det eneste positive endetidstegnet - nemlig forkynnelsen av evangeliet til alle folkeslag på jorden - så bekrefter Jacobsen på s. 143-44 min fremstilling nedenfor av hva denne omtolkningen går ut på.

"På TV Visjon Norge var det 3. - 5. juli tre spørreprogrammer om "Endetiden". Selv om jeg ikke så alle programmene, så hadde man ved sammensetningen av svar-panelet tydeligvis sikret seg, at alt som ble sagt var i samsvar med dispensasjonalistiske tolkninger av hva Bibelen sier om endetiden.

Her fikk vi således blant annet høre at Jesu ord i Matt. 24:14 ikke handler om fullendelsen av den nåværende misjonen til folkeslagene. For forkynnelsen av "evangeliet om riket" for alle folkeslag sikter jo ifølge det dispensasjonalistiske endetidsskjemaet til en forkynnelse som hevdes å skulle skje etter brudens bortrykkelse (ved 144.000 jødiske evangelister).

Det eneste positive endetidstegnet som vår Herre Jesus nevner i Matt. kap. 24 - nemlig at evangeliet skal forkynnes til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme - dette tegnet kan Jesu menighet altså bare glemme! For når dette tegnet skal få sin oppfyllelse, så har menigheten ifølge dispensasjonalismen allerede blitt bortrykket ved Jesu første gjenkomst, som skal være usynlig for alle andre enn dem som bortrykkes.

Men når apostlene - som ledende representanter for Jesu menighet på jord - ved Jesu himmelfart fikk høre, at Jesus skulle komme igjen på samme måten som de nå nettopp hadde sett ham bli tatt bort fra deres øyne av en sky (Apg. 1:9-11), så lå det jo indirekte heri, at Jesu menighet fortsatt vil være tilstede her på jorden når Jesu gjenkomst på himmelens skyer finner sted (jevnfør Åp. 1:7 og 19:11f; Matt. 24:30f og 26:64; 1. Tess. 4:16f; 2. Tess. 1:7f og 2:8).

Noe som gjorde sterkt inntrykk på undertegnede i spørreprogrammene på TV Visjon Norge var, at Jesu lignelse om "De ti brudejomfruer" (Matt. 25:1ff) ifølge dispensasjonalismen ikke skal ha blitt fortalt med henblikk på Jesu menighets situasjon i endetiden, men med henblikk på jødenes situasjon i endetiden etter Jesu første usynlige gjenkomst og opprykkelsen av bruden.

En slik omtolkning av lignelsen strider mot den måten hvorpå man i den kristne menigheten alltid har forstått og anvendt denne lignelsen. Fra gammelt av har den således vært oppsatt prekentekst helt på slutten i kirkeåret, og Luther innleder en preken over lignelsen med disse ordene:

"I dette evangelium blir det fordret av oss at vi til enhver tid skal våke og vente på Herren, da vi ikke vet når Herrens dag vil komme."

Akkurat dette budskapet rimer jo godt med noe av det som dispensasjonalismen betoner sterkt, nemlig at vi som kristen menighet må være beredt på Jesu gjenkomst til enhver tid; men dispensasjonalismens omtolkninger fører altså paradoksalt nok til at lignelsen om "De ti brudejomfruer" kommer til å handle om noe helt annet enn dette for Jesu menighet så dype alvoret!"

Nedenstående leserinnlegg sendte jeg til Dagen i går og fikk det i retur i dag:

Teorien om makroevolusjon er ikke naturvitenskap/empirisk vitenskap!

Takk til Jarle Rosvold for innlegget «Livssyn basert (på) tro eller
vitenskap?» (Dagen 14/3). Rosvold  skjelner i innlegget sitt på
forbilledlig klar måte mellom «empirisk (erfaringsmessig) vitenskap og
historisk vitenskap», og han skriver blant annet følgende om dette:

«Empirisk vitenskap dreier seg om alt som kan testes ut i nåtid, som
for eksempel tyngdekraft, lyd- og lyshastighet med mer. Man snakker da
om hypoteser og teorier som baserer seg på det som er observerbart,
testbart, repeterbart og falsifiserbart.

Når det gjelder historisk vitenskap som arkeologi, geologi og
opprinnelsesvitenskap med mer – så kan ikke dette måles eller utprøves
direkte, men man setter opp et mulig hendelsesforløp basert på visse
spor og avtrykk som man mener forteller noe om de fortidige hendelser.
I tillegg kan man også ha skriftlige kilder som man holder sammen med
diverse funn.»

Rosvolds skille mellom empirisk og historisk vitenskap er et
vitenskapsteoretisk velfundert skille; og siden teorien om
makroevolusjon jo må plasseres i den kategorien som Rosvold her kaller
opprinnelsesvitenskap (jf. tittelen på Darwins hovedverk fra 1859:
"Artenes opprinnelse"), så er teorien om makroevolusjon altså
historisk vitenskap, og ikke empirisk vitenskap.

Dette siste fremgår også indirekte av det faktum at muséer som legger
teorien om makroevolusjon til grunn for sin virksomhet, vanligvis
kalles for naturhistoriske muséer (jevnfør også tittelen på
forskningsjournalist Erik Tunstads bok fra 2015: «Evolusjon. Basert på
en sann historie»).

Ifølge engelsk Wikipedia, så streber imidlertid naturvitenskapen
(«natural science») etter å forstå hvordan verden og universet vi
befinner oss i fungerer her og nå (“The natural sciences seek to
understand how the world and universe around us works»).

Dette svarer jo til Rosvolds ovenfor gjengitte beskrivelse av empirisk
vitenskap som værende «alt som kan testes ut i nåtid». Naturvitenskap
og empirisk vitenskap er med andre ord ett og det samme, mens
naturhistorisk vitenskap - herunder teorien om makroevolusjon - som
nevnt er historisk vitenskap.

Dette innebærer samtidig at teorien om makroevolusjon er en form for
vitenskap, der det vitenskapsteoretiske begrepet "forforståelse"
spiller en stor rolle (jevnfør Thurén, T.: "Vitenskapsteori for
nybegynnere", Gyldendal 2001, s. 47ff). Et godt eksempel på en slik
forforståelse er den "Museets erklæring om evolusjon" som
Naturhistorisk Museum i Oslo har liggende på sine nettsider:

"All forskning og formidling ved Naturhistorisk museum, UiO, bygger på
det vitenskapelige prinsipp at jordkloden og alt liv som finnes her er
et resultat av naturlige biologiske og geologiske prosesser."

Det som her omtales som et vitenskapelig prinsipp, er således i
virkeligheten en forforståelse som ikke kan begrunnes
empirisk/naturvitenskapelig, men som må karakteriseres som en
metafysisk forutsetning for den naturhistoriske forskning og
formidling ved Naturhistorisk Museum, UiO!

Axel Lundholm Saxe
cand.teol.

 

Tale på Skjæveland Misjonshus 5/2-23 (Såmannssøndag)

Tekst: Luk. 8:4-15

Denne lignelse står jo i alle de tre synoptiske evangelier, og de tre versjoner utfyller hverandre. Mens Matteus for eksempel bare nevner bekymringer og rikdom som eksempler på ting som kan kvele Guds ords vekst i et menneskehjerte, så nevner Markus og Lukas i tillegg hhv. «lyst til andre ting» og «livets lyst» (eller «livets nytelser», som det også kan oversettes).

Det er tale om en helt grunnleggende lignelse, fremgår det av Jesu svar til disiplene i Mark. 4:13 på deres spørsmål om hvordan lignelsen skulle forstås: «Forstår dere ikke denne lignelsen? Hvordan skal dere da forstå alle lignelsene?».

Lignelsen handler ikke om spirekraften i Guds ord, men om hva som kan hindre hhv. fremme Ordets vekst og frukt i den enkeltes liv. Lignelsen handler altså om den enkeltes forhold til Guds ord.

Dette understrekes av at Jesus avslutter med å rope ut: «Den som har ører å høre med, han høre!» (v. 8b), samt av den formaningen han kommer med i det siste av de tre versene som følger umiddelbart etter vår tekst: «Se derfor til hvordan dere hører! For den som har, til ham skal det bli gitt. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han synes å ha.» (v. 18). De siste to setningene i v. 18 står for øvrig også i Matteus’ versjon av lignelsen, som en del av Jesu svar på disiplenes spørsmål, slik det er formulert dér: «Hvorfor taler du til dem i lignelser?» (Matt. 13:12).

Vi har kanskje hørt denne lignelse så mange ganger, at den ikke riktig gjør inntrykk på oss lenger. Da kan det være greit å bli minnet om hva Bo Giertz sier i sin kommentar til Luk. 8:18 («Förklaringar till Nya Testamentet. Första delen. Matteus – Markus – Lukas», Verbum/Pro Caritate 1984, s. 290f – min overs.):

«Derfor skal man være nøye med hvordan man hører. Ordet er ikke en liten detalje i livet, ikke en spesiell interesse. Det er noe livsnødvendig, noe man ikke kan unnvære og ikke kan la komme i andre rekke. Jo mer man tar imot, jo mer får man – av innsikt og erfaring, av fasthet i troen og klarhet over det som synes gåtefullt. Men den som tror at han allerede har nok og nøyer seg med det, han mister altsammen. Dette ordet kan anvendes på jødenes overbevisning om at de selvsagt var Guds folk, men også på en folkekirkekristen tro på at det er nok å være døpt og konfirmert og fortsatt ha litt barnetro igjen og et ønske om å føre et hederlig liv.»

Det er altså ikke nok at vi vet hva evangeliet går ut på, nemlig at Gud for Jesu skyld vil tilgi oss vår synd. Som det fremgår av Jesu forklaring på lignelsen, så er det meningen at Guds ord skal vokse og bære frukt i den enkeltes liv.

I den evangelisk-lutherske bekjennelse fra 1530, Confessio Augustana, kommer dette til uttrykk i både art. VI «Om den nye lydighet» og i art. XX «Om troen og de gode gjerninger».

I art. VI står det således innledningsvis («Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Ny oversettelse med innledning og noter ved Arve Brunvoll», Lunde forlag 1984, s. 48):

«Like ens lærer de at denne tro bør bære gode frukter, og at en må gjøre gode gjerninger som er pålagt av Gud, fordi Gud vil det, ikke for at vi skal stole på at vi ved disse gjerninger skal fortjene rettferdiggjørelse overfor Gud.»

Forholdet mellom troen og de gode gjerninger blir imidlertid bedre forklart i art. XX, der det bla. står flg. (s. 59):

«Bare ved troen gripes syndsforlatelsen og nåden. Og fordi Den Hellige Ånd blir mottatt ved troen, blir hjertene nå fornyet og får et nytt sinn, slik at de kan bære fram gode gjerninger. Så sier nemlig Ambrosius: «Troen er mor til den gode vilje og den rettferdige handling.» For uten Den Hellige Ånd er de menneskelige krefter fulle av ugudelige lyster og for svake til at de kan virke gode gjerninger overfor Gud. I tillegg til dette kommer at de er i djevelens makt, han som driver menneskene til alle slags synder, til ugudelige meninger, til åpenbare forbrytelser, slik som man kan se det hos filosofene, som selv om de prøvde å leve sømmelig, likevel ikke kunne få det til, men ble utskjemt av mange åpenbare synder. Slik er menneskets svakhet, når det er uten tro og uten Den Hellige Ånd og bare styrer seg selv ved menneskelige krefter.»

Her kunne reformatorene jo også ha vist til Rom. 7:14-25, der Paulus har skildret hvordan vi i oss selv er fullstendig prisgitt «synden som bor i [oss]». «For» – som han sier – «jeg vet at i meg , det er i mitt kjød, bor ikke noe godt.» (v. 17b-18a). Reformatorene kunne også ha vist til Jesu ord i Luk. 11:13a, der han karakteriserer alle mennesker som «onde». Og de kunne ha vist til Salme 51, der David bla. ber: «Gud, skap i meg et rent hjerte ...» (v. 12a).

Hvorfor drar jeg alt dette frem? Jo, fordi Jesus jo i forklaringen av lignelsen her beskriver «de som hører ordet og tar vare på det» og «bærer frukt i utholdenhet» som mennesker med «et vakkert og godt hjerte» (v. 15).

Det første spørsmålet vi derfor burde stille oss selv etter å ha hørt Jesu forklaring av lignelsens betydning er: hvordan får jeg et «vakkert og godt hjerte»? For uten et slikt hjerte, så vil jeg jo aldri kunne ha håp om å «bære frukt» i åndelig forstand, selv om jeg aldri så mye anstrenger meg for å høre Guds Ord og forstå det, for å være utholdende i prøvelser og for ikke å la bekymringer eller pengejag med mer få makten over meg.

Jesus har jo selv sagt: «Uten meg kan dere intet gjøre» (Johs. 15:5c). Derfor må det intet mindre enn et under til, hvis  Guds ord skal kunne vokse og bære frukt i den enkelte av oss. Det er dette underet som er beskrevet i Ef. 2:8-10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg. For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.»

Men selv om dette underet har skjedd med et menneske, slik at det har tatt imot og forstått evangeliet og har blitt gjenfødt ved Den Hellige Ånd, så advarer Jesus oss her i lignelsen om at det går an å falle fra igjen. I forklaringen hans pekes det således på en kristens tre hovedfiender – djevelen, verden og kjødet – som årsak til at ikke alle som får høre evangeliet forkynt, blir frelst:

V. 12: djevelen (Matt. 13:19: «den onde»; Mark. 4:15: «Satan»), som tar Guds ord bort fra hjertet hos noen av dem som hører det «for at de ikke skal tro og bli frelst»

v. 13: «prøvelser» i form av «trengsel eller forfølgelse for Ordets skyld» (jf. Matt. 13:21b og Mark. 4:17b) skyldes motstand fra verden, men indirekte også fra djevelen

v. 14: fristelser til å la «bekymringer og rikdom og livets lyst» (alt. overs.: «livets bekymringer og rikdom og nytelser») få herske over oss, skyldes kjødet, men indirekte også både verden og djevelen

Det første spørsmålet denne lignelsen reiser med henblikk på den enkeltes forhold til Guds ord, er altså dette: Har jeg virkelig hørt og tatt imot evangeliet om alle mine synders nådige forlatelse for Jesu skyld? Dette har jeg allerede vært inne på, men det er grunn til igjen å understreke det, for er det noe som djevelen virkelig ønsker å røve fra oss, så er det nettopp vår tro på evangeliets budskap om at «Alt er ferdig!».

To av Lina Sandells ofte sungne bedehus-sanger: «O Jesus, åpne du mitt øye» og «Er det sandt at Jesus er min broder» vitner begge om at det ikke er noen selvfølge at vi som kristne lever i evangeliet, men at vi til stadighet trenger å bli minnet om «de skatter jeg i sannhet har!».

Hva angår dette med trengsel og forfølgelse for Ordets skyld, , så har vi vel inntil nå ikke opplevd så veldig mye av dette hos oss. Men retssaken i Finland siste år mot en kjent lege og kristen politiker og en biskop i Finlands evangelisk-lutherske folkekirke er ét av tegnene på at åpen kristenforfølgelse kan være rett rundt hjørne også her i Vesten. Et annet er jo det lovforslaget mot såkalt konverteringsterapi som snart skal tas opp til behandling i Stortinget.

Men for mange av våre trossøsken rundt omkring i verden, så har kristenforfølgelse jo lenge vært en daglig realitet, som de bare må leve med. Forhåpentligvis klarer de å ta til seg hva Paulus skrev fra sitt fengsel i Roma til menigheten i Filippi: «... dere har fått den nåde, ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham» (Fil. 1:29). Denne innstillingen hadde apostlene tydeligvis etter Pinsedag, for etter at Rådet i Jerusalem hadde latt dem avstraffe offentlig ved å hudstryke dem, så «gikk [de] bort fra Rådet, glade over at de var aktet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld» (Apg. 5:41).

Mer aktuell for oss er vel imidlertid Jesu advarsel mot å la «bekymringer og rikdom og livets lyst/nytelser» få makten over oss, fordi det vil kunne kvele Ordets liv og vekst i den enkelte. Det er i samme ånd, når apostelen Paulus formaner oss til som kristne å ha et evighetsperspektiv på alle de timelige forholdene vi til daglig lever i:

«Men det sier jeg, brødre: Tiden er kort! Heretter skal de som har hustru, være som de som ikke har, de gråtende som de som ikke gråter, de glade som de som ikke gleder seg, de som kjøper, som de som ingenting eier, de som bruker verden, som de som ikke bruker den. For denne verdens skikkelse forgår.» (1. Kor. 7:29-31).

Denne måten å leve på er i samklang med Jesu ord om at hans disipler ikke er «av verden», men skal være «i verden» (Johs. kap. 17). Dessverre har vi som Jesu disipler alt for lett ved å falle i den ene av to grøfter: Enten så skiller vi oss ut fra våre verdslige omgivelser gjennom forskjellige ytre kjennetegn, som ikke har noe virkelig grunnlag i Guds ord. Vekkelses-historien frembyr jo dessverre en del eksempler på dette. Eller også prøver vi å etterligne verdslige skikker og metoder i størst mulig grad, i håp om at vi derved vil kunne dra andre til Kristus. Et eksempel er på dette er såkalte yoga-gudstjenester, der man ikke gjør det klart at ekte yoga representerer en helt annen religion, som er i sterk motstrid med kristendommen.

Men den store fare for den enkelte av oss er vel snarere, at våre jordiske forhold og daglige gjøremål kommer i fokus i en slik grad, at vi mister det før nevnte evighetsperspektivet av syne. Det er jo slik vår Herre Jesus i Matt. 24 profeterer at situasjonen skal være her på jorden ved hans gjenkomst på himmelens skyer. Folk skal være så opptatt med jordiske forhold, at gjenkomsten kommer aldeles bak på dem.

Allerede på apostlenes tid hører vi jo om kristne som «vandrer som fiender av Kristi kors. De ender i fortapelsen», sier Paulus, for «[d]eres Gud er buken, og de setter sin ære i sin skam. De trakter bare etter jordiske ting.» (Fil. 3:18b-19).

Her må enhver av oss prøve seg selv i lyset av bla. apostelen Johannes’ advarsel: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er ikke Faderens kjærlighet i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst, og hovmodig skryt av det en er og har, er ikke av Faderen, men av verden. Og verden forgår og dens lyst, men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» (1. Johs. 2:15-17).

Dét, jeg her har prøvet å si om den rette forståelsen av Jesu advarsel til oss om ikke å la «livets bekymringer og rikdom og nytelser» få kvele Ordets liv og vekst i våre hjerter, dét kan kanskje best sammenfattes i Paulus’ ord i 1. Kor. 6:12b: «Jeg har lov til alt – men jeg skal ikke la noe få makt over meg!» Eller kanskje enda bedre i samme apostels ord i Gal. 5:13: «For dere ble kalt til frihet, brødre. La bare ikke friheten bli et påskudd for kjødet, men tjen hverandre i kjærlighet.»

Og så må vi altså ikke glemme, at forutsetningen for at vi kan bære «Åndens frukt» - som jo først og fremst er kjærlighet (jf. Gal. 5:22f) – er, at vi har tatt imot evangeliet om Guds nåde i Kristus, slik at vi – som Paulus sier i Rom. 6:17 – «av hjertet er blitt lydige mot den læreform [vi] er overgitt til». Med andre ord: at Gud i frelsesgave har gitt oss «et vakkert og godt hjerte» som «hører ordet og tar vare på det ... og bærer frukt i utholdenhet». For som reformatorene understreket så sterkt i Den Augsburgske bekjennelses art. XX: uten Jesus kan vi intet gjøre!

Men hvordan skal vi forstå Jesu svar på disiplenes spørsmål om «hva denne lignelsen skulle bety» (v. 9). Her i Lukas’ versjon går Jesus bare kort inn på spørsmålet om hvorfor han benytter seg av lignelser i sin undervisning om Guds rike:

«Han sa da: Dere er det gitt å kjenne Guds rikes mysterier. Men til de andre gis det i lignelser, for at de skal se og ikke skjelne, og høre og ikke forstå» (v. 10).

Av parallell-stedet i Matt. 13:11ff fremgår det klart, at Jesus her siterer noe som ble sagt til profeten Jesaja, da denne etter sin store kallsopplevelse i templet (Jes. kap. 6:1-8) fikk i oppdrag å forkynne for folket sitt, at Gud nå ville forherde dem, slik at de ikke lenger ville være istand til å høre og forstå Guds ord og omvende seg:

«Og han [Gud] sa: Gå av sted og si til dette folket: Hør og hør, men forstå ikke! Se og se, men skjønn ikke! Gjør hjertet sløvt i dette folket, gjør ørene tunghørte og klin øynene til, for at de ikke skal se med øynene og høre med ørene, og slik at hjertet ikke skal forstå og omvende seg, så det kan bli leget.» (Jes. 6:9-10).

Det må imidlertid her innskytes, at i den greske oversettelsen av GT fra før Kristus (Septuginta) ble Jes. 6:9-10 oversatt slik, at Jesaja skulle forkynne for folket at de nå ikke lenger ville kunne omvende seg, «fordi» de selv hadde forherdet seg (og altså ikke – som på hebraisk – at Gud nå ville forherde dem, slik at de ikke lenger skulle være istand til å omvende seg).

Dette har betydning, fordi Septuaginta-oversettelsen av Jes. 6:9-10 er brukt i Matteus-evangeliets versjon av Såmanns-lignelsen. Mens Jesus altså her i Lukas-evg. (og i Markus-evg.) sier at han bruker lignelser «for at» de som ikke vil bli hans disipler, skal bli forherdet (underforstått: av Gud), så blir Jesu bruk av lignelser i Matteus-evg. begrunnet med at folket nå har forherdet seg selv (altså «fordi» istedenfor «for at»).

Hans Kvalbein skriver imidlertid i sin kommentar til Matteus-evg. i Bibelverket, at «[d]et er mulig at begge ordene (fordi, for at) går tilbake på det samme arameiske ord som har begge betydningene» (Kvalbein, H,: «Fortolkning til Matteus-evangeliet. Bind II», Nye Luther/Lunde forlag 1990, s. 18).

Men uansett, så er det ingen motsigelse her – begge de to versjonene er sanne. For Jesus talte i lignelser til folket, både fordi de selv hadde forherdet seg, og for at de ytterligere skulle bli forherdet. På samme måten var det jo på Jesajas tid: folket hadde selv forherdet seg – slik det er beskrevet i en artikkel av Kjell Helland i siste nr. av Bibelsk Tro – og det var på bakgrunn av dette Gud sa, at han ville forherde dem ytterligere.

Men hvorfor ville Gud ytterligere forherde folket? Her er det naturlig i første omgang å tenke på et av de eksemplene som Paulus drar frem i det avsnitt av Romerbrevet (kap. 9 – 11), der han behandler spørsmålet om Israels utvelgelse sett i relasjon til det faktum, at flertallet av jødene jo hadde forkastet Kristus. Jeg tenker på eksemplet med Farao, som først forherdet seg selv, men som så senere ble forherdet ytterligere av Gud (Rom. 9:17-18; jf. 2. Mos. kap. 7 – 14).

Paulus viser her til, at Gud hadde et bestemt formål med dette, nemlig at «[hans] navn skulle bli forkynt over hele jorden» (v. 17; jf. 2. Mos. 9:16). Forherdelsen av Farao hadde altså et bestemt formål i Guds frelsesplan, og ved å dra frem dette eksemplet vil Paulus si, at også Guds forherdelse av flertallet av jødene tjener bestemte formål i Guds frelsesplan.

I Johannes-evg. 12:37-40 er det således også vist til Jes. 6:10, og her sies det likefrem at mange i Israel ikke kunne tro, fordi Gud selv «[hadde] blindet deres øyne og forherdet deres hjerter ...» (v. 40a). Dette minner jo litt om hva Paulus sier om Israel i Rom. 11:25ff, der han taler om «dette mysteriet ... [at] «[f]orherdelse er for en del kommet over Israel, inntil hedningenes fylde er kommet inn».

Men apostelen sier altså samtidig, at vi her står overfor et mysterium, en hemmelighet. Og som Øivind Andersen skriver et sted i sin kommentar til Rom. kap. 9 – 11, så er det «ikke gitt noe menneske å gi et fullgyldig svar» på spørsmålet om «[h]vordan ... det [kan] ha seg at Israel måtte forkastes for at verden skulle bli forlikt med Gud» (Andersen, Ø.: «Grunn-sannheter til frelse. II. En tolkning av Romerbrevet Kap. 9 – 16, Gry Forlag: Oslo 1971, s. 115).

Når Andersen her taler om at «Israel måtte forkastes [av Gud]», så bruker han ordet «Israel» synonymt med «jødenes forherdede folkeflertall», slik som Paulus også gjør flere steder i Rom. 9 – 11 (9:31; 10:19 + 21; 11:2 + 7).

Guds forkastelse av jødenes forherdede folkeflertall er omtalt i Rom. 11:15, og de forherdede jøder sammenlignes jo her i de etterfølgende vers med «greiner» som har blit «brukket av» «et edelt oljetre» pga. av deres vantro. Når Paulus så i Rom. 11:25 fortsetter med å tale om at «[f]orherdelse er for en del kommet over Israel», så er det bare en annen side av samme sak; og begge deler – både forherdelsen og forkastelsen – skal ifølge Skriften oppheves når «hedningenes fylde er kommet inn», i og med at jødene da som folk vil omvende seg og ta imot Kristus som frelser.

Andersen sier altså – som tidligere nevnt – at det ikke er gitt noe menneske å gi et fullgyldig svar på spørsmålet om hvordan det kan ha seg at Israel – det vil altså si jødenes forherdede folkeflertall – måtte forkastes for at verden skulle bli forlikt med Gud. Men han prøver likevel å gi et svar på hvilket formål forkastelsen av jødenes forherdede folkeflertall skulle tjene i Guds frelsesplan (s. 115 – mine tilføyelser i [ ]):

«Men Bibelen gir oss allikevel en del glimt som kaster lys over svaret. Forholdet mellom jødekristne og hedningekristne, f. eks., er meget lærerikt her. Det er rimelig å tro at dersom Israel [dvs. jødene som helhet] umiddelbart hadde tatt imot evangeliet, hadde nettopp Israel [dvs. jødene som helhet] blitt den store hindring for evangeliets utbredelse i verden. Det er fare for at de ville ha krevd at hedningene skulle gå over til jødedommen for å kunne ta imot evangeliet. På den måten ville de ikke alene ha hindret hedningemisjonen, men de ville ha ødelagt hele det evangeliske budskap. Det ville ha kommet til å ende i judaisme, slik som Galaterbrevet advarer imot.

  Det ser ut til å være en guddommelig plan i at Israel [dvs. jødene som helhet] ikke skulle få anleding til å gjøre det. Evangeliet skulle først til hedningene. Guds rike skulle først utbre seg over jorden, utenom Israel [dvs. utenom jødenes forherdede folkeflertall]. Israel [dvs. jødenes forherdede folkeflertall] skulle bli vitne til Guds gjerninger blant folkeslagene. Det skulle få en anskuelsesundervisning om hva evangeliet er og hva det utretter der det blir mottatt i tro.

  Som sagt er vel dette ikke et fullgyldig svar på spørsmålet, men det er i hvert fall en viktig kjensgjerning etter Guds eget ord. Og vi vet at det står en guddommlig strategi bakom. Det er ingen tilfeldighet at evangeliet kom til hedningene på den måten som det gjorde.

  Israels forkastelse [dvs. Guds forkastelse av jødenes forherdede folkeflertall] har altså en frelseshistorisk betydning som er helt avgjørende for Guds rikes komme i menneskeheten. Noe større kan vel ikke sies om dette.»

Så langt Andersen om Guds forkastelse av Israel, dvs. av jødenes forherdede folkeflertall. Men la meg avslutte med å sitere noe veldig viktig som Andersen skriver vedrørende Guds forherdelse av mennesker (s. 106f):

«Dette ordet [om Guds forherdelse av mennesker] må vi ikke misforstå! Det betyr ikke at Gud forherder et menneske på forhånd slik at det ikke er i stand til å tro. Men her er tale om hva Gud gjør med dem som ikke vil tro. Og det som ordet sier her, er intet annet enn det som som Jesus sier i Matt. 13.»

Med den avsluttende henvisningen til «det som Jesus sier i Matt. 13», så sikter Andersen nettopp til Såmannslignelsen – og dermed er vi altså tilbake ved utgangspunktet vårt i dag.

Amen.

 

Tale på Sviland bedehus 24/11-22

Teksten jeg skal tale over er hentet fra 2. Peters brev. Trygve Bjerkrheim skriver i sin Bibelverk-kommentar, at «intet brev i NT ... har fått ektheten så anfektet som 2 Peters brev»; men han tar alle argumentene mot brevets ekthet opp til drøftelse og tilbakeviser dem på en aldeles overbevisende måte. Om hovedformålet med brevet sier Bjerkrheim, at det er å «stadfeste de troende i håpet om Kristi gjenkomst, og i tilknytning til det å formane dem til et hellig liv» (Olaf Moe).

Tekst: 2. Pet. 3:3-13

Apostelen Peter beskriver her den kommende Herrens/Guds dag som en verdensomspennende begivenhet med menneskelig sett katastrofale konsekvenser for både himmelen og jorden. Dette svarer jo til at Jesus selv i sin endetidstale i Matt. 24 bla. uttaler at «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal slett ikke forgå» (v. 53); men som C. Aschenfeldt-Hansen gjør oppmerksom på i sin kjente bibelforklaring «Fra Guldgruben», så sammenfatter Peters «Skildring her av Herrens Dag (V. 10-13) ... det hele i en sum. Paa dette Sted skelnes ikke mellem Enkelthederne. Vi ved fra andre Steder i Skriften, at Herrens Komme falder i forskellige Afsnit, først Dommen over Antikristen, saa det tusindaarige Rige med den første Oppstandelse, saa den sidste store Dommedag og derefter den nye Himmel og den nye Jord.» (Bind VIII, København 1904, s. 482).

En slik profetisk «sammenskuing» av begivenheter som egentlig er atskilte i tid ser vi også andre steder i Skriften. Man har jo sammenlignet det med å skue fra fjelltopp til fjelltopp, mens dalen imellom er skjult for ens øye.

Men uansett, så inntreffer hvert av disse «forskellige Afsnit» av «Herrens Komme» selvsagt som resultat av et overnaturlig inngrep fra Guds side i verdensforløpet, på samme måten som det var et overnaturlig inngrep den gangen Gud i Noahs dager sendte en straffedom over jorden i form av vannflommen som dekket hele jorden og derved gjorde ende på «den daværende verden», som Peter sier her i teksten vår (v. 6).

Ved å minne om Syndflodens historiske faktum, så vil Peter jo her tilbakevise de i teksten (v. 3-4) omtalte «spottere», som bevisst overser dette historiske faktum og feilaktig hevder at «alt [forblir] slik det har vært fra skapningens begynnelse» (v. 4b). Dessuten er det nok også det plutselige og overraskende ved dette tidligere inngrepet fra Guds side, Peter indirekte vil peke på.

Dette overraskelsesmomentet i forbindelse med Syndfloden kommer enda tydeligere frem i Jesu endetidstale i Matt. 24:

«Og som Noahs dager var, slik skal Menneskesønnens komme være. For likesom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, helt til den dagen da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av det før vannflommen kom og tok dem alle, slik skal det også være når Menneskesønnen kommer. Da skal to menn være ute på marken, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. To kvinner skal male sammen på kvernen, den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. Våk derfor! For dere vet ikke hva dag deres Herre kommer.» (v. 37-42).

I parantes bemerket, så innebærer det å bli «tatt med» i denne sammenheng, at man er blant «de utvalgte» som englene ifølge Jesu ord skal «samle» sammen fra hele jorden ved hans gjenkomst (v. 31). Og det er jo denne begivenheten apostelen Paulus skildrer i 1. Tess. 4:16-17:

«For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først stå opp. Deretter skal vi som lever, som er blitt tilbake, sammen med dem rykkes opp i skyer, opp i luften, for å møte Herren. Og så skal vi for alltid være sammen med Herren.»

Poenget til både Jesus og Peter med å minne om Syndfloden er imidlertid – slik jeg før var inne på – at selv om verden ser ut for å gå sin vante gang, så betyr ikke dét at Guds straffedommer ikke kan være «rett om hjørnet», så å si. For Herrens/Guds dag skal nemlig komme «som en tyv» (2. Pet. 3:10a), noe også vår Herre Jesus selv holdt frem i Matt. 24:

«Men det skjønner dere, at dersom husbonden visste hva for en nattevakt tyven kom i, så ville han våke og ikke la ham bryte inn i huset sitt. Vær derfor forberedt, dere også! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.» (v. 43-44).

Apostelen Paulus utdyper imidlertid denne saken i 1. Tess. 5:1ff, der det fremgår, at det bare er de som lever i mørket som vil oppleve at Herrens dag kommer over dem «som en tyv». For dem som lever i lyset med sine liv – dvs. i daglig oppgjør med all synd og urenhet – så vil Jesu gjenkomst oppleves som noe ventet og gledelig, selv om heller ikke de vil kjenne til dagen og timen for gjenkomsten på forhånd.

Men nå har det altså gått et par tusen år siden Jesus talte og Peter skrev om dette, og enda venter vi på Jesu gjenkomst. Dette betyr imidlertid ikke at Gud er sen med å oppfylle løftet sitt, sier Peter (v. 9). For Gud er nemlig tusen år som «dagen i går når den farer fordi, som en vakt om natten» (Sal. 90:4), og én dag er samtidig som tusen år å regne (v. 8). Gud er ikke begrenset av tiden, for han har selv skapt den, sammen med alt det andre han skapte i løpet av seks dager «i begynnelsen» for 6 – 7000 år siden (i henhold til Skriftens egen kronologi m.m.).

Men dessuten, så har Gud frelsestanker med hele verden, og han «vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» (v. 9b – jf. v. 15a!). Derfor heter det også hos profeten Esekiel (18:23): «Skulle jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren Herren. – Mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever?».

Gud utsetter altså Jesu gjenkomst og dermed sin inngripen med straffedom over verden lengst mulig, for at så mange som mulig skal bli frelst fra fortapelsen, som jo – apropós debatten om Bibelselskapets forslag til ny oversettelse av Joh. 3:16 – innebærer «evig pine» i «den evige ild» (Matt. 25:41ff).

På bakgrunn av den kommende straffedommen over verden formaner Peter så de troende til å «ferdes i hellighet og gudsfrykt, mens dere venter på at Guds dag skal komme, og fremskynder den» (v. 11-12a).

Hvordan kan vi fremskynne Herrens/Guds dag? Først og fremst ved å gjøre som Peter sier, nemlig å «ferdes i hellighet og gudsfrykt» (jf. også v. 14!). Denne formaningen likner jo på det som apostelen Johannes sier i 1. Johs. 2:28: «Og nå barn: Bli i ham, for at vi kan ha frimodighet når han blir åpenbart, og ikke bli til skamme for ham når han kommer.»

Dette fører igjen tankene mine videre til Jesu liknelse om vintreet og grenene i Johs. 15, der Jesus jo bla. sier at «Den som blir i meg, og jeg i ham, han bærer mye frukt. For uten meg kan dere intet gjøre» (v. 5). Ved å bære «Åndens frukt» – som jo er dét Jesus mener med «frukt» - er vi som kristne med på fremskynne Herrens/Guds dag.

Som kristne vet vi, at menneskets grunnproblem er synden – opprøret vårt mot Gud – og at det bare er gjennom Guds eget store inngrep til frelse på Golgata kors det er håp for denne verden! Fordi «hele verden ligger i det onde» (1. Johs. 5:19b), så er det kristne håpet utelukkende knyttet til oppfyllelsen av «det salige håp og åpenbaringen av den store Guds og vår frelsers Jesu Kristi herlighet» (Tit. 2:13).

Dette håpet innbefatter også «nye himler og en ny jord, hvor rettferdighet bor» (v. 13). På gresk finnes det to forskjellige ord for «ny»: «néos», som betyr «nytt i tid», mens ordet «kainós» – som er brukt her i 2. Pet. 3:13 – betyr noe «kvalitativt nytt».

Alt var jo i begynnelsen «såre godt», men etter syndefallet kom jorden – som vi vet – under Guds forbannelse (1. Mos. 3:17). Men i Skriften tales det jo både om en forestående «gjenfødelse» av verden (Matt. 19:28), og om «de tider da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om ved sine hellige profeters munn fra eldgamle dager av» (Apg. 3:21).

Skaperverket skal imidlertid bli nytt i kvalitativ forstand, dvs. det skal ikke bare få sin opprinnelige «såre gode» kvalitet tilbake, men det skal bli «fullkommen godt». Dette er antydet med formuleringen: «skapningen skal ... nå fram til Guds barns frihet i herligheten», som vi finner i Rom. 8: 19-21:

«For skapningen venter og lengter etter at Guds barn skal åpenbares. Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet, ikke frivillig, men etter hans vilje som la den under forgjengelighet, i håp om at også skapningen skal bli frigjort fra trelldommen under forgjengeligheten, og nå fram til Guds barns frihet i herligheten.»

Vi skal imidlertid kunne kjenne hverandre igjen i det nye Jerusalem, selv om vi har blitt forvandlet og blitt «ikledd udødelighet» ved Jesu gjenkomst, slik det fremgår av 1. Kor. 15:51-54 at vi skal bli:

«Se, jeg sier dere et mysterium: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, brått, i ett øyeblikk, ved den siste basunen. For basunen skal lyde, og de døde skal bli reist opp uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet. For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet. Men når dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da blir det ordet oppfylt som står skrevet: Døden er oppslukt til seier.»

Herlighetslegemet, som vi får ved Jesu gjenkomst, er noe kvalitativt nytt, men vi er likevel fortsatt de samme personer. Vi kan sammenlikne det med hva som skjedde da forfølgeren Saulus ble til apostelen Paulus: da ble han en ny skapning i Kristus Jesus, det gamle var forbi og noe nytt var blitt til; men det betød ikke at identiteten mellom Saulus og Paulus dermed var opphevet.

Forskjellen mellom de to forvandlinger – den indre og den ytre – er jo at vi på tross av den indre forvandlingen eller gjenfødsel ved troen på Jesus fortsatt bærer med oss «det gamle menneske» sålenge vi lever her på jorden, mens vi etter den ytre forvandlingen ved Jesu gjenkomst har blitt fullkomne som Jesus selv, slik det fremgår av 1. Johs. 3:2b: «Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er.»

Paulus bruker i 1. Kor. 15 forskjellige bilder til å illustrere  forskjellen på det legemet vi nå har, og så det herlighetslegemet som vi skal få ved Jesu gjenkomst. Han skriver bla. at «Det du sår, får ikke liv uten at det dør. Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn – om det nå er hvete eller av et annet slag. Men Gud gir det et legeme slik han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme. ... Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det reises opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det reises opp i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det reises opp i kraft. Det blir sådd et naturlig legeme, det reises opp et åndelig legeme.» (v. 36b-38 + 42-44a).

Paulus’ sammenlikning av det nakne frø med planten som kommer opp av jorden er talende, synes jeg. Ingen som ikke har kjenskap til slike ting på forhånd, vil jo kunne forestille seg at et lite frø skulle kunne bli opphav til en stor plante. På samme måte med sommerfuglelarver: etter at disse «grimme» larverne har forpuppet seg, så går larven faktisk helt i oppløsning inne i puppen; men én dag kommer det så en smuk sommerfugl ut av puppen – noe kvalitativt helt annet enn den larven som forpuppet seg!

I Christiansfeld i Sønderjyllland har hernhuttene eller brødremenigheten fra gammelt av hatt et slags senter for sin virksomhet i Danmark. Min avdøde mor fortalte om hvordan hun som ung var på besøk dér og bla. så menighetens gravplass. Oven over porten inn til denne gravplassen sto det (på dansk, selvsagt): «Det blir sådd i forgjengelighet,», og innenfor fortsatte skrifteordet på baksiden av porten: «det reises opp i uforgjengelighet.» Dette tror jeg min mor syntes var et fint uttrykk for det «levende håpet» vi som kristne har «ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde» (jf. 1. Pet. 1:3b).

Det er imidlertid et «men» her, som apostelen Paulus er nødt for å ta med i oppstandelseskapitlet sitt:

«Men det sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike. Heller ikke skal forgjengelighet arve uforgjengelighet.» (1. Kor. 15:50). Hva mener Paulus med dette «men»? Erling Danbolt sier følgende herom i sin Bibelverk-kommentar til 1. Korinterbrev:

«I oppstandelsen skal vi bære den himmelskes bilde. Da skal vi bli ham like, Fil. 3,21; Rom. 8,29. Det er det lyse fremtidshåp som burde være levende for menigheten. Men dette skjer ikke ved naturlig utvikling. Først må frøet dø i jorden, v. 36. Kjød og blod kan ikke arve Guds rike. ... Legemet skal stå opp, men ikke i den nuværende skikkelse som kjød og blod, for det forgjengelige skal forgå, sml. 6,13. Det imøtegår [dvs. går imot, motsier] den jødiske oppstandelsestanke som ikke så at oppstandelse innebærer en ny tilværelsesform.» (Lutherst./Lunde, Oslo 1969, s. 208).

Hermed er vi på en måte tilbake til Peters formaninger om å «ferdes i hellighet og gudsfrykt» (2. Pet. 3:11b). For også i sammenheng med dét som Skriften kaller helliggjørelse er det jo tale om at noe først må dø, hvis livet i Gud skal kunne gro frem. Kristenlivet består således i å daglig «avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster» og daglig «ikle [seg] det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten» (Ef. 4:22b + 24). Og uten denne daglige omvendelse eller helliggjørelse «skal ingen se Herren», står det jo i Hebr. 12:14b.

Dette med helliggjørelsen må imidlertid ikke misforstås som om vi skal forsøke å ”stå på tærne” hele tiden åndelig sett. Under forberedelsen av denne talen kom jeg derfor til å tenke på et lite skrift av kineseren Watchman Nee, som døde i 1972 etter å ha sittet 20 år i fengsel pga. sin tro.

”Sidde, vandre, stå” heter skriftet, der han med utgangspunkt i Efeserbrevet på sin originale måte beskriver hvordan vi som kristne hele tiden må ha som utgangspunkt at vi er «satt med Kristus i himmelen», slik det er tale om et par steder i den  første delen av Efeserbrevet (Ef. 1:20; 2:6). Bare når vi har dette som utgangspunkt, vil vi kunne lykkes med dét som litt senere i Efeserbrevet er omtalt som «å vandre i Ånden» (Ef. 4:1, 17; 5:2, 8; jf. Gal. 5:16; Rom 8:4).

Faktorenes orden er her ikke likegyldig, men tvert imot helt avgjørende! Slik Watchman Nee skriver et sted:

”Vi har søgt at gøre det klart, at kristenlivet ikke begynder med at ”vandre”, men med at ”sidde”. Hver gang vi ændrer på denne guddommelige orden, bliver resultatet dårlig. Vor Herre Jesus Kristus har gjort alt for os, og vi må lære at hvile tillidsfuldt i ham”.

Litt senere skriver Watchman Nee så følgende, som jeg skal slutte med:

”Kristenlivet begynder med at sidde – dette fører til at vandre – men hermed ender det ikke. Enhver kristen må også lære at stå! Enhver kristen må være beredt til kamp. Vi må lære at sidde med Kristus i det himmelske, og vi må vandre ham værdigt her på jorden – men vi må også lære at stå i striden – stå fjenden imod.

Det er dette det sidste afsnit i Efeserbrevet handler om (kap. 6:10-20). Paulus kalder det for vor kamp mod ondskabens åndemagter. …. Vi kæmper mod Satan for at bevare og beholde den sejr, Herren allerede har vundet for os. Ved at oprejse vor Herre Jesus fra de døde proklamerede Gud, at hans Søn havde besejret hele mørkets rige – og den sejr er skænket os frit! …

Satan forsøger ikke i første omgang at få os til at synde. Nej, han koncentrerer sig om at lokke os ud af den fuldstændige sejrs område – og da kan han let fælde os! Gennem vor forstand eller vore følelser angriber han vor stilling i Kristus og vor vandring med ham i Ånden.

Men husk, at der er et våben til forsvar for hvert punkt han angriber – der er en hjelm og en brynje, der er et bælte og sko – og over det altsammen er der troens skjold, med hvilket vi kan avbøde* alle fjendens frygtelige** pile. Troen sier: ”Kristus er højt ophøjet! Vi er frelst af hans nåde! Vi har direkte adgang til Gud ved ham! Han bor i os ved sin Ånd!”

Halleluja og amen!

* slokke  ** brennende